På skive

JOACHIM KÜHN

«Touch of Light»
ACT, 0766-2

Den tyske pianisten Joachim Kühn har en lang og omfattende CV som jazzpianist bak seg. Han ble født i 1944, og debuterte, så vidt jeg vet, med platen «Impressions of New York» på Impulse! I 1967, sammen med klarinettisten og saksofonisten Rolf Kühn, bassisten Jimmy Garrison og trommeslageren Aldo Romano. Etter det har han spilt med det meste av musikere som kan krype og gå, så som Albert Mangelsdorrff, Philip Catherine, Nana Vasconcelos, Jan Akkerman, Michael Brecker, George Lewis, og ikke minst Ornette Coleman og Archie Shepp.

På «Touch the Light» møter vi han solo i Salinas Studio på Ibiza, og opptakene ble gjort i august 2019, og mai og oktober 2020. vi får noen komposisjoner av Kühn selv, men hovedvekten av låter er det andre som har gjort, og han starter med Mal Waldrons «Warm Cabto», og før han runder av med Bill Evans «Peace Piece», er han innom både Ludvig van Beethoven, Joe Zawinul, Milton Nascimento, Bob Marley, John Davenport & Eddie Cooley, Bernie May & Lee Morris, Hoagy Carmichael, Prince og Gato Barbieris tittellåt til filmen «Last Tango in Paris».

Jeg har hjørt mange av platene Kühn har gjort sammen med andre musikere, men ikke så mange av hans soloprosjekter. Og når jeg lytter meg gjennom denne innspillingen er det mange ting jeg savner. Jeg synes rett og slett det blir for enkelt og nesten litt banalt. Kühn er nok ikke like «løs» i fingrene lenger, så det å lytte til ham, blir som å høre en litt aldrende pianist sitte hjemme og øve. Det flyter liksom ikke like godt som for eksempel hos Fred Hersch eller andre som begir seg ut i soloverdenen uten andre musikere å støtte seg til.

Selvsagt låter det fint innimellom, men jeg synes ikke han klarer å ta inn over seg temperaturen i en del av låtene, som i Milton Nascimentos «Ponta de Areia», Bob Marleys «Redemption Song», Prince sin store hitlåt, «Purple Rain» eller Gato Barbieris «Last Tango in Paris». Det blir litt som om alle komposisjonene fremføres med samme stemning, i et låtvalg som spriker i mange retninger, og hvor man skulle kunne forvente at Kühn gjorde noe spesielt med flere av dem. Dessverre!

Derfor blir denne soloplaten en liten skuffelse. Han spiller fint nok piano, men det er noe med inderligheten og innlevelsen i de enkelte komposisjonene som ikke når inn til meg.

Jan Granlie

Joachim Kühn (p)

Skriv et svar