Vokalisten Johanna Jarl kommer fra Malmø, og er inspirert av musikere som Billie Holiday, Chet Baker og Frank Sinatra, så da vet vi at det ikke er en fritt improvisert innspilling vi har å gjøre med. Hun startet sin musikalske karriere som vokalist i hjembyen i ten-årene, og studerte ved musikkgymnasiet i Malmø, og som 19-åring dro hun til Barcelona og sang på jazzklubbene der. På 2000-tallet har hun bodd delvis i Sverige og delvis i Bracelona, og hun har forsøkt seg innenfor flere kunstarter innenfor musikk og teater. Gjennom årene har hun gravd dypt i den amerikanske sangboken til komponister som Cole Porter, Duke Ellington, Thelonious Monk, Bill Evans med flere, og hun er en av de mest aktive på jazzscenen på andre siden av «Broen».
Vi får 10 komposisjoner, hvor de fleste er velkjente for venner av standardjazzen, og de starter med Cole Porters «I’ve Got You Under My Skin», og allerede her får jeg litt bange anelser. For å gjøre en standard som dette, skal det enten gjøres ytterst originalt eller veldig bra, for at man skal falle for den. Og det gjør jeg dessverre ikke i hennes vokale versjon her. Det er nesten som stemmen ikke tåler å fremføre låten, selv om medmusikerne, med pianisten Sven Erik Lundeqvist, bassisten Johnny Åman og trommeslageren Olle Dernevik gjør en fin jobb. Og pianosoloen på både her og på åpningssporet kvalifiserer mer enn godt nok til en spillejobb på noen av de klubbene her i København som presenterer denne typen jazz.
De fortsetter med Van Heusen og Silvers «Nancy (With The Laughing Face)», og vi blir ikke overbevist. Det er noe med vibratoen i stammen til Jarl som jeg ikke synes gjør seg rytmisk i låtene, selv om det låter bedre i denne fine balladen. Deretter følger Hermans «Hello Dolly», og jeg aner virkelig uråd. Hvordan vil hun takle låten som alle forbinder med Louis Armstrong. Og jeg får delvis rett. Dette er en type jazz man kan komme unna med på en og annen jazzklubb, eller i en restaurant eller bar, men i en «større» sammenheng svikter det vokale, men hun redder seg delvis i land med strålende pianospill, før vi får den gamle släger «These Foolish Things», hvor de får deilig selskap av den strålende tenorsaksofonisten Thomas Franck som avleverer en fin solo, og jeg lurer litt på hvorfor han ikke er med på hele platen. Det ville løftet produksjonen betraktelig. Dette er en av jazzens fineste ballader, etter min smak, og versjonen vi får her er helt ok gjennomført.
Så følger Rogers og Harts «Lover», som kanskje er en av de radarparets mindre kjente komposisjoner, men det hjelper dessverre ikke. Vokalen blir rett og slett for tilgjort, og reddes kun, delvis av David Pastos energiske trompetspill, før vi får Kurt Weil og Ira Gerswins ballade «My Ship», Silver og Davis’ «There Goes My Ship», Allens «This Could Be The Start Of Something Big» og den tradisjonelle «St. James Infirmary», før de runder av med Hilliard og Manns «In The Wee Hours Of The Morning». Og hele veien blir jeg litt frustert over vokalen og dens vibrato. Det fungerer klart best i balladene, som «My Ship», men det blir noe udefinerbart over det hun leverer, som både blir litt tilgjort og kunstig, som jeg ikke helt klarer å absorbere. Dessverre. Men bandet leverer fint hele veien, og nok en gang undres jeg på hbvorfor Thomas Franck ikke er med på hele platen. Det er mange av låtene her, for eksempel «There Goes My Heart», som roper på en slepen og fin tenorsaksofon.
Jan Granlie
Johanna Jarl (v), Sven Erik Lundeqvist (p), Johnny Åman (b), Olle Dernevik (dr), Thomas Franck (ts), David Pastor (tp)
