Saksofonisten og ordkunstneren John Pål Inderberg er en institusjon i den norske jazzen. Født og oppvokst i Steinkjer, og medvirkende i det lokale jazzmiljøet der før han flyttet til Trondheim i 1971. Han startet med tenorsaksofonen som hovedinstrument, i Bodega Band og grupper ledet av gitaristene Sigurd Bjørhovde og Tor Halmrast, før han ble leder av S. Møllers storband i 1976. Han var mangeårig medlem av ministorbandet og det folkemusikk og jazz-eksperimenterende Søyr, drev eget band sammen med Tore Engstrøm og var med i kvintettene til Bjørn Alterhaug og Per Husby
I 1978 ble han lærer, og senere professor ved Trøndelag Musikkonservatorium, startet den klassiske Trondheim Saksofonkvartett, var norsk representant ved EBU’s konsert i Østerrike 1980, og samme år var han med på Erling Aksdals jubileumskonsert på Moldejazz. Han var også med i gruppene Ellipse, Vestlandssekstetten og Gunnar Bergs sekstett. På samme tid begynte han å spille barytonsaksofon, hvilket resulterte i at hans interesse for cool-jazzen som kunne kanaliseres til den Mulligan-liknende besetningen i New Cool Quartet». Dette ble hans hovedprosjekt i 80-årene, hvor de gjorde spillejobber med Lee Konitz. Dette førte også til at han spilte med Warne Marsh og Chet Baker.
Til Kongsbergfestivalen 1988 fikk han bestilling på verket «Festival Design» med Bob Brookmeyer og Jim Hall, samme året var han med på å starte cool-gruppen Siri’s Svale Band. Han spilte folkemusikk med Henning Sommerro, hspilte mye med Bjørn Alterhaugs, og ble tildelt Norsk jazzforbunds «Buddy»-pris for 1990.
I 1992 var han igjen på turné med en av sine stilistiske forbilder – i Lee Konitz/John Pål Inderberg Band – foreviget på platen Steps towards a dream – og i 1996 deltok han på plateinnspilling med Jan Erik Vold. I 2000 gjorde han innspilling med det beskrivende navn Baritone landscape, i eget navn sammen med gruppa The Zetting. Ved begynnelsen av 2000-tallet spilte han fast i Trondheim Jazzorkester (TJO), blant annet på platen Live in Molde med Chick Corea 2000, We are i 2004, Tribute (med Vigleik Storaas og TJO)i 2004, Live in Oslo (TJO & Maria Kannegaard trio) i 2005 og Wood and water i 2008.
Senere har han spilt mye med kollegaen og vennen Bjørn Alterhaug, og i trioen Subtrio, med bassisten Svein Folkvord og trommeslageren Stein Inge Brækhus, har han gjort både plater og turneer, blant annet en uforglemmelig turné sammen med Paolo Fresu som også førte til liveinnspillingen Subtrio featuring Paolo Fresu Live at Sting.
I de senere årene har han installert seg med en ny trio, sammen med bassisten Trygve Waldemar Fiske og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen. Og Radio fra ura, er deres tredje innspilling etter Linjedalsleiken som kom i 2017 (anmeldt HER) og Radio Inderberg fra 2020 (anmeldt HER).
På deres nye innspilling, som kommer ut på det nystartede selskapet ARC Recordings, ønsker de å løfte fram sammenhengen mellom det verbale og det musikalske språket. Trioen har latt seg inspirere av de to, store, norske forfatterne Kristoffer Uppdal og Edvard Hoem. De to leser sine egne tekster og trioen gir sine musikalske kommentarer til tekstene. Og de starter med Inderbergs nærmest trønderske dadaistiske ordkunst, i den kollektive «Radio fra ura», hvor musikken er overraskende fri, men det må kanskje til for å kommentere Inderbergs fantastiske og morsomme ordutgytelser. Inderberg prater som en foss på inn- og utpust, rytmisk og tøft, og med Fiskes bass-spill, som kunne vært gjort av salige Bjørnar Andresen og heftig trommespill fra Mjåset Johansen, er med på åp gjøre dette til en original og fin start.
I «Den gylne tinden» er skrevet av Fiske, og vi er tilbake der vi kjenner Inderberg best. Nydelig barytonsaksofonspill over et lyttende og fint komp, og med en nesten folkemusikkaktig bass-solo fra Fiske. Dette er noe av det nærmeste vi får Inderberg i hans tilnærming til svenske Lars Gullin, før vi får «Avreisa mot glitretind» sammen med «Polsk fra Unset». I den første får vi poeten Kristoffer Uppdal (1878 – 1961), og det er «forfattaren sjølv som les i eit arkivopptak». Etter hvert kommer Inderbergs barytonsaksofon inn og legger seg fint under Uppdals tekst om Glitretind (2452 meter over havet), med «Polsk fra Unset».
Så fortsetter de med den nydelige «I skymningen på ett hotell», gjort av Julhä, Dubé og Näsbom, som er mer folkemusikkjazz, og der hvor vi liker Inderberg best. Ultracoolt spilt og med fint basskomp fra Fiske, og med avdempet og fint vispespill på trommene. En nydelig låt!
Så følger Inderbergs «Blodskriket», hvor folkemusikken forenes på en strålende måte med cool-jazzen. Inderbergs spill er nydelig, med lange fraser som tar oss langt inn og forbi Lars Gullins svenske folkemusikktolkninger, og nærheten til cooljazzens mestre ligger tett. En aldeles nydelig låt!
Så følger Inderbergs «Det forunderlige» med Inderberg som vokalist, i en fin vise som tolkes på en nydelig måte. Fin tekst over og under bassen og barytonsaksofonen hvor Inderberg scatter litt sammen med, og vi senker skuldrene og lener oss rolig tilbake.
Så får vi Bakkoms «Polsk fra Unset» sammen med blues fra ura, som er kollektivt laget. Denne gang uten tekstfølge, slik at folkemusikken kommer enda bedre fram. Nydelig!
I Hoem og Mjåset Johansens «Felemakeren» får de tekstlig følge av Edvard Hoem og Ragnhild Vannebo. Dette blir nærmest en novelle fremført av Hoem og Vannebo med Mjåset Johansens fine trommekommentarer. En novelle om et tilfeldig treff mellom en felemaker og en beundrerinne. En strålende tekst fra Hoem, som passer fint sammen med Mjåset Johansens trommekommentarer.
Så avslutter de med Bill Evans’ «Very Early», fremført slik bare Inderberg kan gjøre det. En av Evans vakreste komposisjoner, fra innspillingen Moon Beams fra 1962 (med Chuck Israel på bass og Paul Motian på trommer). Her får vi en versjon av låta med tett og fint samspill, hvor alle tre koser seg «glugg i hjel» i studio, og hvor Inderbergs spill nesten er ut av denne verden.
Kanskje burde de fine tekstene på plate vært gjengitt på engelsk og japansk i LP-coveret, siden både tittel og låtene er oversatt, slik at utenlandske lyttere får full valuta for pengene, men for oss som forstår norsk, blir dette en ytterligere dimensjon i produktet, som de gjerne kunne ha servert på «utenlændsk» også.
Men det er også den eneste innvendingen jeg har på denne utgivelsen, hvor de tre (seks) kombinerer humor, gode tekster, folkemusikk, jazz og utmerket spill på aller, aller beste måte.
Ifølge coverteksten danner Kurt Schwitters dikt «Ursonate» en slags formmessig mal for platen, og billedkunstneren Håkon Bleken lot seg inspirere av Arne Garborg og Edvard Griegs «Haugtussa» under arbeidet med coverbildet «Hode». Så her er det flere kunstformer samlet i ett. Og det er fascinerende hvordan tekst, musikk og billedkunst går sammen i en egen enhet på innspillingen.
Innspillingen ble gjort i Øra Studio i Trondheim og innspilt og mikset av Kyrre Laastad, og Karl Klaseie står for mareringen. Dette er viktig å nevne, for lyden på platen er fantastisk!
Jan Granlie
John Pål Inderberg (bs, v), Trygve Waldemar Fiske (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)
