Den norske barytonsaksofonisten John Pål Inderberg er både pedagog og musiker. Han har arbeidet på den såkalte «jazzlinja» i Trondheim siden starten, og han er en av norges ledende cool-musikanter, med bakgrunn fra samarbeid med Jim Hall, Chet Baker, Lee Konitz, Bob Brookmeyer, Gil Evans, Chick Corea, New Cool Quartet, Warne Marsh, Subtrio med Paolo Fresu, Trondheim Jazzorkester, Siri Svale Band, The Zetting, Heidi Skjerve, Steinar Raknes, Jan Erik Vold, Karin Krog og Georgie Fame, Espen Rud, pluss kollegaene ved «jazzlinja», pianisten Erling Aksdal og bassisten Bjørn Alterhaug. Han har også medvirket på en haug med plater som i hovedsak befinner seg et stykke utenfor jazzen, så som Henning Sommerro, Åge Aleksandersen & Sambandet, Flettfrid Andresen, Stage Dolls, Dum Dum Boys, Tre små kinesere, Gluntan og en haug med andre. Han er dypt inspirert av den amerikanske saksofonisten Warne Marsh og svenske Lars Gullin. Og særlig sistnevnte kan man kjenne igjen når Inderberg beveger seg inn i den norske folkemusikken, noe han gjør mer og mer.
Med seg i trioen har han to musikere som sannsynligvis har vært hans elever på «jazzlinja», bassisten Trygve Waldemar Fiske fra blant annet Waldemar 4, som kom med platen «The buoy and the sea» for ikke lenge siden, og som vi anmeldte https://salt-peanuts.eu/record/waldemar-4/ og trommeslageren Håkon Mjåset Johansen, som har lang fartstid fra blant annet Trondheim Jazzorkester (med Chick Corea), Come Shine, Urban Connection, Svein Olav Herstad Trio, Maryland, Håvard Stubø Quartet, IPA, Håvard Wiik Trio, Hegge og en rekke andre prosjekter.
Vi får ni låter, hvorav to har hvert sitt «påheng», og det starter med den tradisjonelle «Den lyse dag forgangen er», og allerede fra start er det bare å senke skuldrene, lene seg tilbake og nyte denne deilige musikken. Den går over i Fiskes «Radio Inderberg», som er akkurat så cool som vi vil ha det når Inderberg spiller, før vi får den tradisjonelle «Sorglåt» kombinert med Lars Gullins «Merlin», to låter som gjøres som duo med barytonsaksofon og bass. Og det er perfekt spilt. Jeg kan ikkje tenke meg hvordan denne kunne vært gjort annerledes, og det er som godstolen roper på meg mens jeg skriver.
Så er vi over i den tradisjonelle «Bykle», som også den svensk/norske folkemusikkgruppa Groupa har gjort. Denne kombineres med den tradisjonelle «Draumkvedtonar Del 1», og her får vi en barytonsaksofon/trommer-duo. Vakkert!
Så følger Lee Konitz’ «No Splize», som åpner med en fin bassintro, før Fiske og Inderberg fortsetter unisont, slik man gjerne gjorde det i cooljazzen., før Mjåset Johansen kommer inn med et break på trommer, og vi er i gang med den strålende låta. Deretter får vi en fin versjon av Thelonious Monks «Pannonica», som swinger mesterlig på sin tilbakelente måte, med fint komp av de to «ungdommene» i trioen, og med strålende barytonsaksofonspill. Og jeg er sikker på at salige Monk ville ha likt denne tilbakelente versjonen godt.
Så får vi Konitz’ «It’s You» med en herlig bassintro, en låt vi har hørt en rekke ganger med Inderberg i trioen Subtrio. Dette er en låt som sitter i fingrene på Inderberg, og han og de to fremfører den som den enkleste sak i verden. Men det er den ikke. Du skal ha en finger godt inne i coolmusikken for å takle denne på en såpass «røddig» måte. Og kompet ligger helt «på» Inderberg i denne fremførelsen. Mjåset med nydelig vispekomp og Fiske med «fire flate»-spill i bassen som svir i veggene.
Deretter får vi «Bykle» en gang til, med «Draumkvedtonar del 2» som «påheng». Denne gang får vi de to låtene som trio, og det starter med bass og trommer, før Inderberg kommer lurende og gjør denne rotfaste folkemusikken til det cooleste av det coole i måten han styrer låta på. Fremragende!
Så runder de av denne utrolig hyggelige stunden med «Presentasjon», gjort av Mjåset Johansen og Inderberg. Dette er en relativt fri improvisasjon fra Inderberg og Mjåset Johansen, og vi sitter bare og venter på at vi skal få Inderbergs dadaistiske vokal, som han er viden kjent for. Og selvsagt kommer det – over Mjåset Johansens trommer. Men det hele kombinert med utsøkt barytonsaksofonspill, som gjør denne låta til den perfekte avslutning.
Med denne trioen har virkelig John Pål Inderberg funnet sine perfekte samarbeidspartnere. Det låt sint også med Subtrio, som gjorde flere fine plater, og ikke minst en uforglemmelig turné i Sør-Norge, som det fremdeles går gjetord om. Men rent musikalsk, og historisk, har han denne gangen funnet medmusikere som virkelig matcher han selv i kombinasjonen folkemusikk og jazz.
En perle av en plate!
Jan Granlie
John Pål Inderberg (bs), Trygve Waldemar Fiske (b), Håkon Mjåset Johansen (dr)
