Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JOHN SURMAN

«John Surman»
VOCALION CDSML 8402
[GJENUTGIVELSE]

Den britiske saksofonisten John Surman, ble født den 30. august i 1944, og har siden debuten i 1968, vært en markant og sterk stemme i den britiske jazzen. Han har gjort en rekke plateinnspillinger og konserter, og de senere årene har han vært bosatt på Bekkestua, rett utenfor Oslo, hvor han har brukt mye tid på å følge det lokale bandy- og fotballaget Stabæk, ved siden av å gjøre en rekke strålende konserter og plater, blant annet sammen med sin samboer Karin Krog.

Platen «John Surman» kom jeg over i London for kort tid siden, og jeg må si jeg ble relativt overrasket da jeg oppdaget at dette var hans debutinnspilling fra 1968.

Her møter vi han på de fire første sporene, sammen med altsaksofonisten Mike Osbourne, pianisten Russell Henderson, bassisten Henry Miller, trommeslageren Sterling Betancourt og perkusjonisten Errol Philips. På de resterende tre sporene får vi møte ham i et litt større ensemble, med bassisten Dave Holland, trommeslageren Alan Jackson, trompeterne Kenny Wheeler og Harold Beckett, trombonistene Malcolm Griffiths og Paul Rutherford, valthornisten Tom Bennelick, pianisten Russell Henderson og perkusjonistene Sterling Betancourt og Errol Philips.

Og i første delen av platen befinner engelskmennene seg i Caribbean og langt fra Englands fuktige tåke. Og hele veien swinger dette som ei kule. Musikken ligger et godt stykke fra det vi er vant til å få servert fra Surman, men allerede her markerer han seg som en ytterst sterk barytonsaksofonist. Hans solier er sterke som granitt, og hans kreativitet var allerede her vel utviklet. Det gjelder for så vidt for alle solistene på plata. I tillegg til Surman legger man spesielt merke til Mike Osbournes strålende altsaksofonspill på første delen.

Kun tre av de sju låtene er skrevet av Surman, og det er de tre siste hvor vi møter det store ensemblet. Med lite band gjør han Franciscos «Obeah Wedding», Roberts «My Pussin», Hendersons «Good Times Will Come Again» og Sonny Rollins «Carnival», og hele veien låter det som om det hadde vært gjort i dag.

De tre låtene med større ensemble, har en litt annen stemning i seg enn de første fire. Her er det Surman som står ansvarlig for komposisjonene, og vi møter den engelske frijazzen i godlage. Allerede på den første låta «Incantation» får vi en meget sterk solo av Surman, og en strålende låt. Holland og Wheeler får boltre seg i starten på «Episode», noe de gjør på en fin måte, før resten av gjengen slipper til, og vi er langt inne i den frittgående, britiske jazzen, og Dave Hollands bass-solo er nesten av en annen verden.

Så avsluttes det hele med Surmans «Dance», og vi er raskt på vei inn i Don Cherrys revirområde. Med ene foten i Afrika og den andre i Caribbean, raser engelskmennene, med Surman i spissen, over det meste som er gjort av tilnærming til andre kontinenters musikkk med denne låten.
Til sammen er dette blitt en aldeles vidunderlig debutplate! Og at den er innspillt allerede i 1968, tyder på at her var det musikere med store ører og vidåpent sind som gikk i studio. Det nærmeste jeg kommer i sammenligning må vel kanskje være Chris McGregor’s Brotherhood Of Breath, og deres liveplater på Cuneiform, selv de er litt «løsere i snippen» enn denne gjengen.

En aldeles fantastisk debutplate!

Jan Granlie

John Surman (bs), Mike Osbourne (as), Kenny Wheeler (tp), Harold Beckett (tp), Malcolm Griffiths (tb), Paul Rutherford (tb), Russell Henderson (p), Henry Miller (b), Dave Holland (b), Alan Jackson (dr), Sterling Betancourt (dr, perc), Errol Philips (perc)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.