Man skal virkelig høre mye før ørene detter av, heter et munnhell i Norge. Og da jeg satte på Jonas Sjøvaags plate, «Sunday Songs» trodde jeg virkelig at noe var fundamentalt galt. Jeg var sikker på at jeg hadde fått feil plate med Sjøvaags cover, men oppdaget etter lett nøye sjekk, at det faktisk var trommeslageren Jonas Sjøvaags seneste innspilling som surret i anlegget.
Jonas Sjøvaag har i flere år vært en mye benyttet trommeslager i Norge. Vi har hørt han i flere sammenhenger, særlig med Eple Trio og Karl Seglem. Men han har også gjort egne prosjekter og han har spilt med gitaristen Ivar Grydeland og med Huntsville.
Han er en talentfull kunstner og musiker, som jobber med alt fra musikalske improvisasjonsstrukturer, popmusikk, fotografi, linografiske og andre trykk, utskjæring, digital kunst og redigering, komponering, nettutvikling, til kombinasjoner av disse noe helt annet, pluss at han stadig vekk dukker opp som trommeslager. Mens han har inspirasjonskilder som David Hockney, Uta Barth, Tom Waits, Jan Garbarek, Jan Johansson og Hiroshi Sugimoto, har han et eget preg og sin egen uttrykksmåte, både i sitt visuelle arbeid, så vel som i komposisjoner og tekster.
Han ble født i München den 3. november 1978, og begynte å spille klassisk piano i en alder av fem år. Han hadde sin solodebut med Vestfold Youth Symphony Orchestra da han var 11. Og han begynte å spille trommer da han var 10 år, og byttet hovedfokus til trommer og jazz da han var 17 år. Visuelle uttrykk gjennom tegning, maling, fotografering eller andre uttrykksmåter har alltid vært en stor del av Sjøvaags daglige rutiner. Han er autodidakt innenfor feltet, og utallige timer har blitt brukt på å fordøye bøker med teknikk, perspektiv, farge, anatomi og kunstfilosofi.
Hans nye innspilling «Sunday Songs» er nok mye mer preget av forbilder innenfor den kvalitative delen av popmusikken, som hos for eksempel Randy Newmann, som raskt dukket opp i bakhodet da jeg satte på førstelåta, «On this day» første gangen. Og derfra og ut, er dette en parademarsj i et «singer/songwriter»-landskap som hele veien oser av kvalitet.
I andresporet, «A life that tip-toes» er det Leonard Cohen som dukker opp i bakhodet, neddempet og vakkert, med nydelig pianospill av Andreas Ulvo, og med akkurat den vokalbakgrunnen man elsket med Cohen. Og i tredjesporet, «Slipping throught» er det Neil Young, fra «Harvest»-tiden, som dukker opp.
Og hele veien gjennom fremviser Sjøvaag en sangstemme som passer perfekt til denne type musikk. Han har en rutinert stemme, som godt kan bli brukt til mer enn å telle takter og synkoper bak trommesettet, eller mens han bedriver andre kunstneriske prosjekter.
Og Sjøvaag står selv ansvarlig for alle låtene, med unntak av avslutningssporet, «When you’re smiling», som kan tolkes som at Sjøvaag er svært fornøyd med resultatet, og vil slenge på en personlig ytring helt på tampen.
Med seg på platen har han pianisten Andreas Ulvo (fra blant annet Eple Trio) som er med Sjøvaag gjennom hele albumet, mens saksofonisten André Roligheten, fiolinisten Sarah-Jane Summers, bassisten Sigurd Hole (også fra blant annet Eple Trio), trompeteren Mathias Eick og vokalisten Marie Munroe dukker opp der det passer seg. Dette er musikere som, i stor grad, har minst ett-og-ett-halvt bein godt plantet i toppskiktet av den norske jazzen. Og hvor ofte opplever vi ikke at musikalske prosjekter, særlig innenfor pop- og rockesegmentet, ofte blir mye bedre utført når man inviterer med noen som kan sin jazz?
Sjøvaag har skrevet musikk som er akkurat det han kaller det: søndagssanger. Å spille dette mens man har en lang formiddag i sengen med avis og en god kopp kaffe, gjerne sammen med sin kjære, mens solen stråler inn gjennom vinduene og man er litt «daff» i kroppen, og har ennå ikke helt våknet, og man vet at det vil bli en god dag, må være det perfekte scenario for denne musikken.
Det går lang tid mellom hver gang, i alle fall denne anmelderen, hører musikk innenfor «pop»-segmentet med slik dybde, tilbakelenthet og nedstressende effekt. Sjøvaag har, sammen med medmusikantene, og særlig Ulvo, laget en perle av en plate alle, som har en hang til lange søndager i sengen, litt melankoli, Leonard Cohen, Randy Newman og Neil Youngs «vise»-pregede periode, kommer til å elske. Så nå er det vel bare å håpe at ett og annet «talkshow» på norsk fjernsyn får opp øynene for Sjøvaags søndagssanger. For dette er kvalitet fra start til mål, som man ofte savner på norsk fjernsyn .
Jan Granlie
Jonas Sjøvaag (v, dr, synth), Andreas Ulvo (p), André Roligheten (s), Sarah-Jane Summers (vio), Sigurd Hole (b), Mathias Eick (tp), Marie Munroe (v)
