Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

JONATHAN BAUER

«Walk, Don’t Run»
SLAMMIN MEDIA

Jonathan Bauer er en trompeter og komponist som noen kanskje kjenner fra Grammy-vinnerne New Orleans Jazz Orchestra, eller som medvirkende i prosjekter ledet av Sheila E, Ledisi eller Eric Benét. Nå har han våget seg i Butcher Studio i hjembyen New Orleans for å gjøre sitt debutalbum i eget navn.

Han har skrevet alle de åtte komposisjonene vi får høre på platen, og hans inspirasjon fra Art Blakey og Roy Hargrove er åpenbare, helt fra starten av åpnngssporet, «Chattin’» til avslutningen «The Closer».

Jeg har aldri vært i New Orleans for å høre de lokale jazzhelter, men jeg får stadig meldinger fra folk som har besøkt byen, og som skryter hemningsløst av musikklivet. Derfor blir jeg litt overrasket over at musikken både derfra, som fra resten av Sambandstatene (med noen svært hederlige unntak), befinner seg i den divisjonen hvor det viktigste er å spille ting som andre har gjort mange ganger før, og at man ikke tar sjanser og kommer opp med noe nytt.

For 90% av den musikken man her i Skandinavia får tilgang til fra USA, er ofte ikke altfor spennende og nyskapende. Det er som om man tror at det man gjorde på 60-tallet blir salgbart om man gjentar det i 2019, uten fornyelser eller personlige vrier. Og da er det kanskje like greit å søke seg tilbake i katalogene fra Blue Note, Impulse!, Atlantic og de andre selskapene som rådet grunnen for 50 år siden. Platene fra den gang kommer jo stadig ut i nye pressinger til «slikk og ingenting» i pris.

Med seg i studio har Bauer et lag musikere som mestrer denne jazzstilen på en helt ok måte. Men dessverre synes jeg det langt fra er like mye trøkk og energi i de låtene Bauer skriver, som hos inspirasjonskildene. Det blir rett og slett litt for «traust», selv om både Bauler og medmusikantene leverer fint spill over hele linjen.

Bauer selv er en utmerket trompeter. Og man kan nesten høre at han bruker tid i storband og i andre mer populære, musikalsk sammenhenher. Hans solier er ikke verdens mest spennende, men det låter helt ok. Det samme gjelder også for de andre musikerne. De er dyktige, men ikke veldig spennende. Og når pianisten Ryan Hanseler spiller el.piano i denne Blakey-inspirerte musikken, er det noe som skurrer i mine ører.

Dette er utvilsomt et band som passer perfekt på en jazzklubb en vanlig hverdag, men det er ikke kreativt og energisk nok til at jeg synes det holder hele veien inn på plate.

Jan Granlie

Jonathan Bauer (tp), Alexander Geddes (s), Ryan Hanseler (p), Alex Dyring (b), Gerald Watkins jr. (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.