Juno er et relativt nytt, og ikke minst, ungt band med base i Trondheim, som med «Young Star» er ute med sitt første album, og allerede før platen ble sluppet, ble de regnet som en overraskelse på flere konsert- og festivalscener.
Det er tydelig at bandet, som består av vokalistene Malin Dahl Ødegård og Thea Ellingsen Grant, tenorsaksofonisten Mona Krogstad, bassisten Georgia Wartel Collins og trommeslageren Ingvald André Vassbø med stor hjelp og assistanse på flere ekstra instrumenter pluss produksjon av Kristoffer Lo.
Og med Los hjelp er dette blitt et morsomt album, som både viser nyskaping og kreativitet i bandets «lek» med flere deler av jazzen, pluss, rock, hip hop, soul, ekspresjonistisk abstraksjon (som det står å lese på nettet,), ambient pop, swing, RnB, barokk kor og utallige andre elementer som ikke har noe med hverandre å gjøre, unntatt i det landskapet Juno opererer.
Jeg har hørt bandet på konsert en gang. Og da ble jeg overrasket over at de på en jazzfestival hadde innøvd regi på scenen, som ikke så veldig mange andre jazzensembler holder på med. Jeg ser også for meg at det var mye rosa farge på scenen, og at man visuelt ble trukket til et helt annet landskap enn en jazzfestival.
Og det er også noe av det som fascinerer med dette bandet. De gjør ting som er overraskende, samtidig som det er uventet.
Og på debutplaten starter det allerede med første spor med den relativt heftige tenorsaksofonen til Mona Krogstad før de to vokalistene kommer inn. Først litt hip hop fra den ene, så mer svevende fra den andre. Og slik fortsetter det i første låta «They See You», og jeg blir overrasket over det tette og fine lydbildet som «tar oss litt på senga». Det høres veldig lite norsk ut, og jeg klarer ikke helt å finne noe relevant sammenligningsgrunnlag.
Andre sporet, «Chameleon Overload» er bare så sjarmerende i sin ungpikelighet, og jeg er i ferd med å sjarmeres i senk. Her er det referanser tilbake til en del band fra 80 og 90-tallet, så som bergenske Ken Dang og Bel Canto fra Tromsø, selv om lydbildet her er helt annerledes. Men det er noe med produksjonen og stemningen som tar meg tilbake til det belgiske musikkollektivet Les Discques du Crépuscule, med veldig åpen lyd, hvor du kan høre hvert instrument solklart.
Tredjelåta, «Mood 1» starter med noe av det mest spennende bass-spillet jeg har hørt på svært lenge, i alle fall innenfor det litt funky området, før de er over i det neste sporet, «Get Out», hvor Krogstads tenorsaksofon legger en gjentagende linje under en hip hop-tekst. Enkelt og svært effektivt.
«Mood 2» er en slags svevende ballade hvor de to stemmene leder an i en enkel og ytterst vakker låt som utvikler seg til en ganske fri og freidig sak etter som energiske trommer og tenorsaksofon kommer og blander seg i «moroa», noe som endrer låten totalt, og som gjør den enda mer spennende.
Så glir det sømløst over i «Peresephone», med ungpikeaktig vokal og et enkelt, fint ogeffektivt komp.Sjuende sporet, «Mike» er litt funky , fint og originalt med de to unisone stemmene over et fint riff fra tenorsaksofonen over bass og trommer, før det glir over i noe som nesten er over i det mest komerse Lourie Anderson var i nærheten på platen «Big Science».
«Mood 3» er også i Anderson-landskapet, med mye romklang i de to stemmene, mens «Need You To Know» er den låten som kommer nærmest popmusikken. «Deflation Zone», er ei cool jazzlåt med spennende arrangering, mens «Mood 4» fascinerer med en lekenhet som man sjelden finner på dagens plateutgivelser. Det er ei kort låt på kun 48 msekunder, men er spennende i det rytmiske. Denne glir sømløst over i avslutningslåten «Baby I’m Shocked» som er nok en uhyre sjarmerende flirt fra bandet som i alle fall jeg faller pladask for. Særlig synes jeg kombinasjonen mellom de to stemmene og kontrabassen fungerer fint, samtidig som det legges inn noen tyngre elementer som passer perfekt for å gjøre musikken enda mer spennende.
Og så dukker det sannelig også opp en liten perle som bonusspor, uten tittel, men som en liten sjarmerende duett mellom vokalistene og bassisten. Og at slike små godbiter skal gjemmes kun til de som glemmer å ta platen ut av spilleren umiddelbart etter siste sporet, er egentlig en skam. For denne låta holder mer enn godt nok som en deilig sistelåt.
Dette er blitt en løssluppen skive, av det slaget som sjelden havner på mitt bord. Det er noe lekent over musikken som jeg lar meg fascinere av. Det er hele veien ytterst sjarmerende og deilig å lytte til, i en tid hvor man nærmest blir pålagt å holde seg innendørs og man har god tid til å bruke tiden på å lytte til alle de platene som den senere tiden har hopet seg opp i store stabler.
Og i en relativt heftig coronatid passer Juno perfekt inn som balsam for sjelen!
Jan Granlie
Malin Dahl Ødegård (v), Thea Ellingsen Grant (v), Mona Krogstad (ts), Georgia Wartel Collins (b), Ingvald André Vassbø (dr), Kristoffer Lo (add instr.)
