Da den danske saksofonisten Cecilie Strange kom med sin forrige utgivelse «Blue» i 2020, var undertegnede svært begeistret over hennes tilnærming til musikken fra 60-tallet (anmeldelsen kan du lese HER). Før det, kom hun ut med platen «The Beginning» i 2015, (anmeldelsen finner du HER).
Kaleiido er egentlig en duo med Strange og gitaristen Anna Roemer. I tillegg har de fått med seg trompeteren Kasper Tranberg, som også medvirker på «The Beginning», trommeslageren Jacob Høyer som medvirker på «Blue», vokalisten Stine Steendorph og bassisten Anders «AC» Christensen. Innspillingen er, stort sett, gjort live, med publikum til stede i The Village Recording hos Thomas Vang den 5. desember 2019, og vi får seks låter, med titlene «Voyager part I, II, III, IV, VI og VII». Hvorfor nummer fem ikke er med, får Strange og Roemer selv ta ansvaret for.
Og det som slår meg i det samme jeg setter på den oransje vinylen er, at musikken denne gang går i en helt annen retning enn de foregående platene. «Voyage part I» har noe raga-messig over seg, hvor gitaren og saksofonen(e) ligger på topp over et litt svevende komp. Og helt i toppen svever Steendorphs ordløse vokal, som jeg synes kombinerer det «indiske» med det litt nordiske. Men mot slutten av låta, hvor Stranges tenorsaksofon overtar styringen, synes jeg vi får et godt bevis på at hun kan spille mye mer enn be bop. For denne avslutningen tar, i alle fall meg, til John Coltranes musikalske verden de siste årene han var blant oss. Vakkert!
«Voyage par II», starter med saksofon, før Roemers gitar overtar. Relativt enkelt spill, og veldig nede. Christensen kommer inn med litt dunkel bass i bakgrunnen, og jeg tenker litt på Pat Metheny og Charlie Haden.
«Voyanger III» fortsetter i det svevende landskapet, og er en slags tredjesats i noe som, mer enn gjerne, kan kalles en slags jazzsymfoni. Her er det mer ordløs vokal, over et svevende, musikalsk landskap som er vakkert, og som jeg nesten ser for meg som et slags soundtrack enten til en dansk krimserie på fjernsynet eller et naturprogram.
På B-siden starter de med «Voyager IV», som føles som en slags variasjon over de tre foregående «strekkene», med akkurat så mye variasjon at det blir spennende. Og denne fjerde delen er nok den jeg liker best av delene på platen. En nydelig melodi som utvikler seg fint underveis, og med nydelig spill fra de to hovedpersonene.
Og det er mye det samme man kan si om både «part VI» og «part VII». I starten på «part VI» dukker plutselig Jan Garbarek opp i bakhodet, og noe av det han gjorde på noen av de første ECM-innspillingene etter samarbeidet med Keith Jarrett. Her er Stranges spill nydelig over Christensens bass og Høyers løse cymbalspill. Og nærheten til det «Garbarske» blir nesten enda tydeligere når Roemers gitar kommer inn. Dette er en nydelig ballade, som Strange styrer med myndig hånd og vakkert, utfordrende, moderne og utsøkt tenorsaksofonspill. Og Roemers gitarspill går rett inn i ECM-katalogens mange gitarister, selv om hun her, heldigvis, beveger seg et godt stykke bort fra Metheny. Og Christensen og Høyer ligger bak og leverer solid og beintøft!
Så avslutter de med «part VII», hvor Roemers gitar tar «styringen» i starten med god assistanse av Strange og Steendorphs fine ordløse vokal. Og avslutningen blir nesten litt himmelsk i lydbildet.
De to har laget en slags jazzsymfoni med relativt enkle, men ytterst effektive melodier, som virkelig fungerer i en helhet. Jeg savner egentlig bare at man kunne få høre mer av Kasper Tranberg, gjerne som solist innimellom. For han er kun med for å legge «bakgrunnsteppet» og legge grunnlaget for saksofon- og gitarsoliene. Men akkurat da jeg tenker tanken, trer den gode trompeteren fram med en nydelig solo. Og det meste er tilgitt! Og vakkert er det, hele veien, og virkelig musikk man kan drømme seg bort i. Og det er musikk som fungerer perfekt som soundtrack til den skjøre tiden vi lever i i dag, med nedstenginger og isolasjon. Men jeg tror nok den oransje platen kommer til å bli spilt ofte også etter at korona-pandemien er over. Og dette er en innspilling jeg føler skal spilles fra start til mål, for dette er en slags «jazzsymfoni» som skal nytes i sin helhet.
Jan Granlie
Cecilie Strange (s), Anna Roemer (g), Kasper Tranberg (tp), Stine Steendorph (v), Anders Christensen (b), Jacob Høyer (dr)
