På skive

KAPPELER | ZUMTHOR

«Herd»
INTAKT, CD 367

Det er alltid spennende når man mottar plater med musikere man ikke kjenner fra før. Når man må gå inn på internettet for å finne ut noe om musikerne, samtidig som man spiller gjennom platen for første gang. Og denne gangen, med møtet med pianisten Vera Kappeler og trommeslageren Peter Zumthor, to musikere som har holdt seg svært godt skjult for oss her oppe i nord, var det ytterst spennende å finne ut av. Men siden innspillingen er utgitt på selskapet Intakt Records, visste jeg at det var snakk om kvalitet.

Pianisten Vera Kappeler blir ofte sammenlignet med Carla Bley, Thelonious Monk, Erik Satie og lignende musikere, og denne sammenligningen kan jeg godt forstå, særlig når det gjelder Carla Bley. Og trommeslageren Peter Conradin Zumthor beskrives som en autodidakt kunstner som har vært til stede på den sveitsiske og internasjonale jazzscenen med uvanlig og nyskapende musikk i årevis. Konsertturneer har tatt ham til over et dusin land, og han er initiativtaker til en rekke nasjonale og internasjonale. Hans musikk spenner fra ny musikk, solokonserter, teatermusikk, komponering av arkitekturspesifikk musikk og litteratur kombinert med musikk, og, selvsagt, improvisasjon. For tiden nyter han et nært samarbeid med komponistene Felix Profos og David Dramm, samt musikerne Lucas Niggli, Christian Weber, Anna Trauffer, Fritz Hauser, Dominik Blum, Vera Kappeler, Achim Escher og Marek Otwinowski, Jürg Kienberger, Julian Sartorius og den ukrainske forfatteren Juri Andruchowytsch.

I 2014 utga de to platen «Babylon-Suite» på ECM, en innspilling som har gått meg hus forbi, men etter hva jeg hører fra de to på «Herd», så må jeg nok gå til anskaffelse av den gamle ECM-innspillingen også.

På «Herd» møter vi de to i et typisk mellom-europeisk duomøte, hvor den minimalistiske musikken går nesten i ett med den lekne bruken av «toypiano» som begge trakterer. De fleste komposisjonene er gjort av Zumthor, i tillegg til at noen av låtene er laget av de to i fellesskap.

Og for den som har en forkjærlighet for, særlig, Carla Bley og Erik Satie, er dette en «innertier». Kappeler er en «sparsom» pianist, som ikke spiller en eneste tone for mye. Men de tonene hun legger ned på pianoet eller «toypianoet» er gjennomgående svært vakre og avslappende å lytte til. Og hele veien gjennom er dette musikk som får min relativt stressede kropp til å falle til ro på en behagelig måte.

Men det gjelder ikke hele albumet. I for eksempel tredjesporet, «Orthpedia Avantgarde», som de har laget i fellesskap, går det virkelig unna i svingene. Kappeler kaster seg over pianotangentene med stor energi etter Zumthor har lagt opp til et heftig løp fra trommene. Og i denne låten får man en følelse av Carla Bley når hun har bestemt seg for å legge tyngden til. Jeg vet ikke hvorfor jeg samtidig tenker på den franske pianisten E¤ve Risser i denne låten, men det er noe med angrepet som kan minne litt om hennes duo med trommeslageren Yuko Oshima i Donkey Monkey, hvor energiutladningene sto i kø.

Så er de tilbake i Satie-landskapet, som om ingenting er hendt, med den kollektive «Stube», som nesten høres litt naiv ut i uttrykket, og hvor Kappeler ikke bryr seg om Zumthors invitasjoner til å «fleske til». Zunthors «Diluvi» er nok en minimalistisk godbit, før vi får den kollektive «Trabant», som sannsynligvis er en hyllest til den gamle bilen, men som her låter mye vakrere enn noen Trabant noen gang har gjort.

«Bontempi» er kanskje den «reneste» jazzlåten på albumet. Denne har et fint, og relativt, enkelt tema som de to spinner rundt på en fortreffelig måte, før vi får den kollektive «Örf», hvor de er tilbake til de minimalistiske balladene, som de to gjør helt nydelig og spennende med små og enkle virkemidler utvikler de låten til å bli en deilig sak som går rett i hjerterota på en aldrende skribent.

Deretter får vi Zumthors «Three Toypianos», som er en heftig lek med letoypianoer som overgår de fleste heftige uttrykk i enhver barnehage, og «Umland» som tar oss tilbake til Carla Bley, og det er nesten så vi bare venter på at hennes «Dinner Music»-ensemble skal komme inn. Det er relativt tungt og fint, både i pianospillet og i trommene, og akkurat passe løst til at det blir spennende og relativt nytt. Så runder de av med den kollektive «Anna», som er en vakker ballade som kan være et minne om en god venn som er gått bort, for dette er ingen lystig avslutning. Men som avrunding av en ytterst velspilt og hørværdig plate, fungerer den nesten lioke godt som avslutningsvalsen på The Bands gedigne avbslutningskonsert «The Last Waltz».

Coveret er et eneste stort bilde av en eller annen prosesjon, som godt kan være i forbindelse med en begravelse. Noe som gir oss som lyttere et helt spesielt forhold til den musikken som serveres. For det er to ytterst spennende musikere vi får møte, og den musikken de lager er gjennomgående spennende, interessant, kreativ og nydelig.

Jan Granlie

Vera Kappeler (p, toyp), Peter Conradin Zumthor (dr, toyp)

Skriv et svar