Den finske pianisten og keyboardisten Kari Ikonen, har lenge vært en markant stemme i den finske jazzen. Han er født i 1973, og holder det gående med flere band og samarbeidsprosjekter, som Orchestra Nazionale della Luna, Quartet Ajaton og Trio Toffa, pluss at han spiller og har spilt med en rekke musikere rundt om i hele verden, så som Louis Sclavis, Lee Konitz, Bob Moses, Ingrid Jensen, Magnus Broo, Vincent Courtois og Ron McClure. Han har deltatt på mer enn 40 plateinnspillinger, og han er stadig å se og høre på en rekke festivaler rundt om.
På sin seneste innspilling, «Ikonostasis», møter vi han sammen med Louis Sclavis (cl, bcl), Ra-Kalam Bob Moses (dr) og Mathias Eick (tp) i ni komposisjoner, som går fra heftig solopiano i den korte åpningslåta «Toccatina», via mer speisa keyboardspill i «Sinephony» og noe som drar seg mot litt tungt, akustisk pianospill i «Prophetes», hvor hans kreative pianospill kommer godt fram, sammen med Moses trommespill, som glir umerkelig over i «Biangular», som på mange måter låter veldig finsk. Det lukter Sibelius lang vei, på en måte, noe som skiller denne musikken fra en rekke andre pianister man hører om dagen. Musikken er tett på det klassiske, den er mørk og ettertenksom, og Moses er hele veien med på notene, og er med på å gjøre låta spennende.
I «Sacrement» er han tilbake i synthlandskapet sammen med Sclavis’ klarinett. Og siden han er en mester på instrumentet, blir jo dette bra. Og det blir originalt med Ikonens synthspill som ofte går inni, over og under klarinetten, og gir lytteren en helt spesiell opplevelse.
På «Trinity», platas lengste spor, møter vi Ikonen sammen med Moses og Mathias Eick, og det starter med trommer og Ikonen med preparert piano. Eicks nesten klassiske tone i trompeten kommer inn og løfter låta kraftig, og det er sjelden vi hører Eick såpass klassisk som i dette sporet. Og nettopp det at han spiller med såpass klar og «klassik» tone, på toppen av det preparerte pianoet og de relativt dystre trommene, gjør dette til en fin låt. Den vokser og vokser gjennom de nesten 15 minuttene låta varer. Etter hvert glir Eicks trompetspill mer over i den jazzen vi er vant til å høre fra ham, og i det Ikonen går over til mer ordinært pianospill, glir låta umerkelig over i fin triojazz. Da virker det også som Moses våkner opp fra det dystre, og er med på å gjøre denne låta til en vinner.
«Porte de l’est» er mer syntharbeid, og nettopp dette skiftet mellom det akustiske og det elektroniske, er med på å gjøre platen litt forvirrende. Det virker nesten som Ikonen vil fortelle altfor mange historier på litt for kort tid, og så klarer han ikke helt å bestemme seg for hvilke historier som skal fortelles, men tar med alt han har.
For det fortsetter med «synth»-lek i «Catuba de Theheran» og også i sistesporet «Capella Nella Luna». Og jeg må innrømme at interessen daler litt etter hvert som hans synthspill turer fram. Men han er en musiker som kan disse instrumentene, og for de som har Joe Zawinul og andre helter fra denne delen av jazzen komplett, så kan man mer enn gjerne supplere med Kari Ikonen. Selv fortrekker jeg låtene hvor han går mer i den akustiske retningen. På de låtene låter musikken både original og spennende.
Jan Granlie
Kari Ikonen (p, moog synth, rel.p), Ra-Kalam Moses (dr, sonic beds), Mathas Eick (tp), Louis Scalvis (cl, bcl)
