«Stiklinger» (cutting in Norwegian), the second album of Oslo-based vocalist-composer Karoline Wallace, known from the Silent Fires quartet, is an imaginative, free-associative journey down memory lane. Wallace composed music inspired by her grandmother’s garden in Lofoten, where she finds magic – real and imagined – in the plants that reflect different cuttings throughout various stages of her life. Wallace’s music corresponds with this kind of Borgesian garden of forking paths and is comprised of travel diaries of her parents from the time before she was born, musical cryptograms and the melody of dialing her childhood home’s phone number, with ideas from folk music, jazz and contemporary music.

«I have collected my own cuttings», Wallace says. «As in grandma’s garden, you do not need to know about each one to experience the whole, but look closer and you will find words, sounds and melodies, my grandfather’s laughter, and my parents’ young and infatuated voices». She assembled a septet of musicians she has met while living in Copenhagen, who joins her surreal, and genre-bending journey. The arresting six soundscapes jump freely and quite naturally from clever incorporation and editing of home recordings to innocent children’s songs and intense free-jazz eruptions.

«Rosalin» brings this moving experience to its emotional climax. This soundscape injects West-African rhythmic patterns to Wallace’s vocal musings, charged with free-jazz cathartic energy thanks to sax player Jonas Engel (with some intense drama that brings to mind early King Crimson), «Ett er nødigt» takes this beautiful musical journey to its lyrical, elegiac end the last, intimate piece «Den innerste grind» reflects – literally – on Wallace’s innermost memories from her Grandmother’s garden.

Eyal Hareuveni

……….

Den norske vokalisten Karoline Wallace, har de senere årene deltatt på flere spennende band- og plateprosjekter. Vi har hørt henne med Silent Fires og platen «Forests» (anmeldelse kan leses HER), med altsaksofonisten Julia Strzalek på platen «Två» (anmeldelse kan leses HER), med bandet Molecules og pianisten Erlend Skomsvoll på platen «Louder than you» (anmeldt HER), og på hennes egen plate «Lang vinter» (anmeldt HER). I tillegg er hun involvert i prosjekter som Lekerommet og et samarbeid med strykekvartett.

Hun har delvis hatt adresse i København en periode, men nå har hun vent tilbake til gamlelandet og Oslo. Men hun ha rikke helt sluppet taket i «kongens by», for på hennes nye soloplate, «Stiklinger» medvirker flere musikere med adresse i København, så som trompeteren Erik Kimestad, saksofonisten og klarinettisten Jonas Engel, cellisten Ida Nørby og Kristian Tangvik, som vanligvis trakterer tuba i en rekke, spennende, Københavnbaserte konstellasjoner, men som her spiller kassetter (som nesten ikke fantes da han ble født). I tillegg medvirker Thibault Gomez på preparert piano, Szymon Pimpon på trommer og Wallace samboer Petter Asbjørnsen på bass.

All musikken er laget av Wallace, og den er innspilt på Rytmisk konservatorium (RMVCC(og gjennomgående er musikken inspirert av mormoren sin hage, snirklete røtter som brer seg bredt og langt, som hun selv sier det i presseskrivet til plata. Hun forteller videre at «Mormor sin hage kan kanskje virke som en helt vanlig hage, men den er full av magi. Nesten alle plantene som vokser der kommer fra stiklinger hun har samlet gjennom livet. Fra opplevelser hun har hatt, reiser og viktige øyeblikk. Her finnes planter som opprinnelig kommer fra brudebuketten til mamma, busker fra barndomshjemmet i Lofoten og kaktuser hun gjemte i vesken på ferie med morfar i Gambia».

Å med dette som bakteppe, får vi Wallace sin særegne musikk, som ikke kun er vokaljazz, men moderne form for improvisasjon, hvor hun bruker hele stemmeregistret i godt samarbeid med de dyktige og kreative medmusikantene. Og for den som liker den nye norske «bølgen» med band som Cortex og andre band trommeslageren Gard Nilssen er (har vært) involvert i, vil like andresporet, «Tri loopår», som er en perle i energisk jazz i «typisk» norsk tapning, selv om de tar det enda lengre enn de nevnte banda i denne låta.

Wallace har uttalt til norske jazznytt, at hun drømmer om å skrive for symfoniorkester. Og selv om det vi får servert i hennes fine stiklinger, ligger et godt stykke fra symfonisk musikk, så er det mye av dette som kunne vært videreutviklet til et større ensemble.

Men her er det «småband»-formatet som råder, og det er tydelig at Wallace har hatt full kontroll på sine medmusikere ute på RMC. Dette er jo noen av Danmarks mest kreative musikere som møtes, og kommunikasjonen mellom Tangviks kassetter og Gomez pianospill og de to blåserne i «Tri loopår» er fantastisk flott.

«Pils Rosalin» er skrewvet som en slags skillingsvise. Skillingsvisetradisjonen stammer helt tilbake til 1500-tallet, og ble ofte brukt for å fortelle nyheter. Her forteller Wallace om en av de mange kubønder som var nødt til å slakte flere kyr da klimaendringene forårsaket dårlige avlinger i 2019. Men Wallace lager en skillingsvise i nåtiden, men fint preparert piano under hennes fine stemme, og en låt som fungerer utmerket som historie i dag.

«Om de e 1,60 høy?» er kanskje en selvopplevd historie, som er svevende og som svever aqdskillig over 1,60, mens «Ett er nødigt» er en vakker, moderne ballade, hvor Wallace stemme ligger «smukt» over et relativt fritt komp, med det preparerte pianoet i front, før de avslutter med «Nei, Karoline, nå kommer sola», hvor det prates dansk over et «nedpå» pianospill. Og med den dansken vi her hører Wallace snakke, betyr at hun ikke har lagt «kongens by» bak seg, så da er det bare å håpe at vi sees på en eller annen jazzkonsert etter at denne galskapen er over.

«Stiklinger» er en utmerket tittel på denne platen. Her får vi musikk som, i utgangspunktet, kan betraktes som konvensjonell, hvis man skreller det hele helt ned – til røttene. Men hvor Wallace og medmusikantene lar musikken vokse og lager et ytterst spennende, musikalsk landskap som både er modig og fremmadrettet. Wallace har sin egen måte å lage musikk på, som er relativt uhøytidelig, og hun drar mange veksler på dyktige medmusikere, som hele veien forstår hvor «kapellmesteren» vil med sin musikk. Jeg kunne gjerne ha hørt mer fra den utmerkede cellisten Ida Nørby, men hennes cellospill får jeg heller nyte i fulle drag i andre sammenhenger. Det er blitt en spennende innspilling, som bør åpne opp for en rekke spillejobber, både på klubber og festivaler framover. Og kommer hun tilbake til København for å spille med denne gjengen, så sees vi! Garantert!

Jan Granlie

Karoline Wallace (v), Erik Kimestad (tp), Jonas Engel (as, cl), Ida Nørby (c), Thibault Gomez (p), Petter Asbjørnsen (b), Szymon Pimpon (dr), Kristian Tangvik (cass)