På skive

SILENT FIRES

«Forests»
AMP MUSIC & RECORDS AT058

Silent Fires er et slags ungt «stjerneband» innenfor den yngre delen av norske jazzen. Vokalisten Karoline Wallace har sin faste base i København, og vi kjenner henne blant annet fra soloalbumet «Lang vinter» fra i fjor (anmeldt HER) opg i bandet Molecules & Erlend Skomsvoll og på platen «Louder Than You» fra 2017 (anmeldt HER), mens trompeteren Hilde Marie Holsen, de senere årene har beveget seg fra en litt anonym tilværelse til å bli en svært ettertraktet trompeter innenfor den nyere improvisasjonsmusikken i Europa. Hennes to soloplater, «Ask» og «Lazuli», begge på Hubro, er anmeldt HER og HER. Fiolinisten Andreas Aase finner vi i stadig flere mer eksperimentelle band i Norge, mens den italienske pianisten Alessandro Sgobbio nærmest har gjort nordmann av seg, og dukker opp i flere og flere spennende sammenhenger.

På «Forests» er det Sgobbio som har gjort alle komposisjonene, og alle ligger godt innenfor den improviserte musikken hvor vi er blitt vant til å høre de fire. Wallace sin stemme er førende gjennom de fleste sporene, men god assistanse av de andre musikerne, hvor vi spesielt legger merke til Aase og Holsen. Hør bare på Aases fine solo i det åttende sporet «Prajná». Musikken befinner seg, som så mye annet man får fra «furet værbitt» om dagen, i et åpent, melankolsk, eksperimenterende og moderne landskap. Wallace klare og fine stemme lyser virkelig opp i landskapet, og mens jeg lyttet til platen første gang, tenkte jeg at dette måtte være det perfekte lydbilde til fri, moderne dans. Og så viser det seg at bandet fra tid til annen improviserer på scenen sammen med danseren Synne Garvik.

Dessverre har jeg litt problemer med å lytte til denne musikken uten å begynne å tenke på andre ting. For dette er musikk som skal lyttes til med konsentrasjon, og helst i en livesituasjon, og gjerne sammen med danseren Synne Garvik. Den er ikke bare melankolsk, men store deler av den kunne mer enn gjerne gått inn i kirkerommet, og fylt den på en fremragende måte. For innimellom grenser den nesten til en slags middelaldermusikk (med oppdateringer). Men det er mulig at låtene blir litt for ensartede, og at min lille hjerne ikke helt klarer å få fatt i detaljene hvis jeg ikke er konsentrert nok. Men forsøker jeg å tømme hodet, noe som ikke skulle ta alt for lang tid, setter meg rolig tilbake, skrur opp volumet, og hengir meg til musikken, så får jeg en riktig god musikalsk opplevelse.

Musikken er blant annet tilegnet pianisten, komponisten og pedagogen Misha Alperin, en stor kapasitet som Norges Musikkhøgskole hadde glede av i mange år. Og som hyllest til den godeste Misha er dette den perfekte måte å gjøre det på. Og det er tydelig at han har hatt stor betydning for disse musikerne.

«Forests» er blitt en ettertenksom plate, som føyer seg godt inn i mengden av nyskapende, norsk musikk som er kommet de senere årene, med fire musikere  som virkelig bør ha en framtid for seg, og som kan ta arven og erfaringene etter Misha Alperin videre inn i fremtiden.

Jan Granlie

Karoline Wallace (v), Hilde Marie Holsen (tp), Håkon Aase (vio, perc), Alessandro Sgobbio (p)

Skriv et svar