Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

KENNY GARRETT

«Sounds From The Ancestors»
MACK AVENUE, MAC1180

Den amerikanske altsaksofonisten Kenny Garrett ble født i 1960 i Detroit. Han har ingen formel musikkutdannelse, men deltok på workshops med trompeteren Marcus Belgrave som fikk han med i sitt band da Garrett var 16 år. To år etter ble han med i Duke Ellingtons posthume orkester. I 1980 flyttet han til New York, hvor han raskt kom med i Mel Lewis’ Village Vanguard-orkester, og han spilte også med George Coleman, Woody Shaw, Freddie Hubbard og Tom Harrell, og i 1985 var han med på å starte det unge, sorte, hardbop-bandet Out of the Blue. Året etter ble han med i Miles Davis sitt band og han turnerte samtidig med Art Blakey Jazz Messengers. I 1991 dukket han opp i Sting sitt band, men for det meste har han spilt som sidemann for musikere som Geri Allen, Roy Haynes, John Scofield og Chick Corea.

Nå er han ute med sitt 17. soloalbum etter debuten «Introducing Kenny Garrett» som kom på Criss Cross i 1985. Og denne gangen har han forsøkt å kombinere den afrikanske musikken med den amerikanske jazzen, adskillig mer troverdig enn mange andre som har forsøkt på denne sjangeren.

Med seg på platen har han et «basis»-band med pianisten Vernell Brown Jr., bassisten Corcoran Holt, trommeslageren Ronald Bruner og perkusjonisten Rudy Bird. I tillegg har han med en rekke gjestevokalister, perkusjonister med mer, på disse åtte låtene som han selv står ansvarlig for, med unntak av en sekvens sterkt inspirert av John Coltranes «A Love Supreme» i låten «Hargrove».

Og de starter med «It’s Time to Come Home», som er en låt som godt kunne vært hentet ut fra Blue Note-katalogen på 60-tallet, fra for eksempel en plate med Art Blakey eller Horace Silver. Det er også mange inspirasjoner her fra Dollar Brand, før han skiftet navn til Andulloah Ibrahim, og røttene tilbake til Sør-Afrika er åpenbare. «Hargrove» er nok en hyllest til trompeteren Roy Hargrove, og vi får mer «Blue Note» fra 60-tallet. Her får vi fint spill fra kapellmesteren og trompeteren Maurice Brown med tre bakgrunnsvokalister i bakgrunnen og akkurat passe mengder perkusjon sammen med trommer. Det er her han har latt seg inspirere fra «A Love Supreme», men ikke mer enn at ingen kan kreve han for kopivederlag. Det er en låt med et gjentagende tema som endres litt etter litt, men ikke altfor mye. Men «røddig spell» over hele linjen.

«When the Days Were Different» er enda mer Dollar Brand-aktig, særlig fra Brands «Soweto»-innspilling fra 1978. Dette er også et enkelt afrikansk tema som gjentas og gjentas med ørsmå forandringer og med tre vokalister som på Sør-Afrikansk vis er med på å gjøre låten enda mer spennende. Og hele veien swinger det upåklagelig, før vi får «For Art’s Sake», og jeg føler at her beveger han seg litt tilbake til tidligere «synder», hvor musikken blir litt for lett «spiselig», men med strålende altsaksofonspill fra Garrett over et drivende komp.

I «What Was That?» føler jeg at han begynner å gå seg litt «fast» i ideene fra de tidligere låtene, samtidig som det ikke blir like spennende musikalsk, før vi får «Soldiers of the Fields» sammen med «Soldats des Champs», hvor trommeslagerne, Ronald Bruner på trommesett, pluss Lenny White og Rudy Bird på skarptromme, er de som driver det hele framover. Men det føles litt som at ideene stopper litt opp etter hvert og at Garrett og medmusikantene gjentar seg selv litt for ofte. Det går mye i samme tempo og temperatur, uten den ønskede variasjon, etter min mening. Men Garretts altsaksofonspill er fremragende!

Så får vi tittelsporet «Sounds from the Ancestore», hvor de endelig tar det litt ned. Den åpner med en fin pianointro av Vernell Brown Jr., og vi glemmer litt at det meste forut for denne har gått litt i samme tempo. Men da de andre musikerne kommer inn endres stemningen, og vi er plutselig igjen i Sør-Afrika eller innover der. Her bidrar perkusjonsten Pedrito Martinez og vokalisten Dwight Trible med spill og vokal som brått tar oss med inn i en heksegryte av musikk både fra Afrika og Sør-Amerika, før de avslutter der de startet, med «It’s Time to Come Home (original)», og samler trådene på en fin måte med nydelig altsaksofonspill fra Garrett.

«Sounds from the Ancestore» er blitt en av de mest hørverdige platene fra Kenny Garrett på lang tid. Innimellm låter dette strålende, men, som nevnt tidligere, blir det litt for mye i samme tempo og i det samme musikalske landskapet. Men med dette prosjektet regner jeg med at Garrett vil bli å finne på en rekke jazzfestivaler utover i 2022. Og på konsert tror jeg dette låter strålende.

Jan Granlie

Kenny Garrett (as, v, el., p), Vernell Brown Jr. (p), Corcoran Holt (b), Ronald Bruner (dr), Rudy Bird (perc), Jean Baylor (v), Dreiser Durruthy (bata, v), Maurice Brown (tp), Linny Smith (v), Chris Ashley Anthony (v), Sheherazade Holman (v), Johnny Mercier (p, org), Lennie White (snare dr), Pedrito Martinez (snare dr), Dwight Trible (v)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.