
Kjemilie er en duo bestĂ„ende av vokalisten Emilie Vasseljen Storaas og pianisten Kjetil AndrĂ© Mulelid, og har vĂŠrt i gang siden de to begynte pĂ„ jazzlinja i Trondheim i 2011. Dette er deres andre utgivelse, etter «Hverdagene» som kom pĂ„ Ăre Fonogram i 2016, som i norske Jazznytt ble betegnet som et av Ă„rets sterkeste album.
NÄ er «andrerunden» levert, og ved siden av de to, merker vi oss spesielt fiolinisten HÄkon Aase, som er med pÄ fem lÄter.
Alle tekstene er pÄ norsk, ikke verdens mest sangbare sprÄk, og de er skrevet av Storaas, pÄ trÞnderdialekt, som sÄ mange har gjort suksess med pÄ det norske markedet gjennom en rekke Är, mens musikken er fÞrt i pennen av Mulelid.
à lage en slik plate, med norske tekster kun med piano og fiolinassistanse, er en krevende idrett. For det fÞrste mÄ tekstene vÊre sÄpass sterke at de kan leve sitt eget liv, melodiene mÄ vÊre slik at de ikke gÄr i veien for tekstene, og det hele mÄ inkorporeres i et fellesskap som fanger lytteren.
Det synes jeg denne innspillingen bare delvis lykkes med. Jeg synes rett og slett ikke tekstene og sangen er god nok, til at jeg lar meg fascinere hele veien. Jeg synes vokalen blir litt «presset» innimellom, selv om Storaas har en fin stemme, men kanskje ikke akkurat til dette stoffet. Hennes stemme er klar og ren, og hun strekker seg uten besvÊr etter de hÞye tonene.
I femtesporet, «Vegen» fÄr vi ordlÞs vokal, i en friere komposisjon, hvor Aase og Mulelid fÄr utfolde seg innenfor den friere improvisasjonen, synes jeg det fungerer bedre. For her blir ikke stemmen like «pÄgÄende» som pÄ noen av de andre sporene. Denne lÄta er mer som en variant av den norske folkemusikken, hvor man «leker» seg relativt fritt med improvisasjonen.
Og Mulelids pianospill holder i lange baner gjennom hele innspillingen, selv om jeg innimellom fÞler at han tar litt for mye plass i forhold til helheten. Men i de lÄtene hvor HÄkon Aase er med pÄ fiolin, fÄr vi et litt annerledes lydbilde, og Mulelid lar seg ikke «stresse» like mye som i de rene duolÄtene.
Musikken ligger nok mer i visetradisjonen enn i jazzen, men det spiller ingen rolle. Det viktigste er at jeg som lytter blir fanget av helheten. Og det blir jeg dessverre ikke hele veien gjennom dette albumet.
Jan Granlie
Emilie Vasseljen Storaas (v), Kjetil André Mulelid (p), HÄkon Aase (vio)