Kjemilie er en duo bestående av vokalisten Emilie Vasseljen Storaas og pianisten Kjetil André Mulelid, og har vært i gang siden de to begynte på jazzlinja i Trondheim i 2011. Dette er deres andre utgivelse, etter «Hverdagene» som kom på Øre Fonogram i 2016, som i norske Jazznytt ble betegnet som et av årets sterkeste album.
Nå er «andrerunden» levert, og ved siden av de to, merker vi oss spesielt fiolinisten Håkon Aase, som er med på fem låter.
Alle tekstene er på norsk, ikke verdens mest sangbare språk, og de er skrevet av Storaas, på trønderdialekt, som så mange har gjort suksess med på det norske markedet gjennom en rekke år, mens musikken er ført i pennen av Mulelid.
Å lage en slik plate, med norske tekster kun med piano og fiolinassistanse, er en krevende idrett. For det første må tekstene være såpass sterke at de kan leve sitt eget liv, melodiene må være slik at de ikke går i veien for tekstene, og det hele må inkorporeres i et fellesskap som fanger lytteren.
Det synes jeg denne innspillingen bare delvis lykkes med. Jeg synes rett og slett ikke tekstene og sangen er god nok, til at jeg lar meg fascinere hele veien. Jeg synes vokalen blir litt «presset» innimellom, selv om Storaas har en fin stemme, men kanskje ikke akkurat til dette stoffet. Hennes stemme er klar og ren, og hun strekker seg uten besvær etter de høye tonene.
I femtesporet, «Vegen» får vi ordløs vokal, i en friere komposisjon, hvor Aase og Mulelid får utfolde seg innenfor den friere improvisasjonen, synes jeg det fungerer bedre. For her blir ikke stemmen like «pågående» som på noen av de andre sporene. Denne låta er mer som en variant av den norske folkemusikken, hvor man «leker» seg relativt fritt med improvisasjonen.
Og Mulelids pianospill holder i lange baner gjennom hele innspillingen, selv om jeg innimellom føler at han tar litt for mye plass i forhold til helheten. Men i de låtene hvor Håkon Aase er med på fiolin, får vi et litt annerledes lydbilde, og Mulelid lar seg ikke «stresse» like mye som i de rene duolåtene.
Musikken ligger nok mer i visetradisjonen enn i jazzen, men det spiller ingen rolle. Det viktigste er at jeg som lytter blir fanget av helheten. Og det blir jeg dessverre ikke hele veien gjennom dette albumet.
Jan Granlie
Emilie Vasseljen Storaas (v), Kjetil André Mulelid (p), Håkon Aase (vio)
