
Den norske trombonisten Kristoffer Kompen, er en musiker, som etter at han dukket opp pÄ jazzscenen for noen fÄ Är siden, har vÊrt Ä finne innenfor de fleste stilarter i jazzen. Han har en lysende stjerne langt der oppe i jazzhimmelen, nemlig Jack Teagarden, en musiker som av mange ble regnet som en av viktige trombonister innenfor den mer tradisjonelle jazzen. Kompen har et godt forhold til den «gamle» musikken, men han har ogsÄ et solid bein innenfor de nyere stilartene, noe han beviste ettertrykkelig med bandet Snik og innspillingen «Metasediment Rock» som kom pÄ Clean Feed i 2015.
Han har utgitt flere plater i eget navn, med de tradisjonelle Union Rhythm Kings og Jazzinâ Babies, og i de friere og tĂžffere landskap med Snik, fĂžr han nĂ„ gĂ„r lĂžs pĂ„ en litt annen del av trombonejazzhistorien med «Sundown».
Her har han med pianisten Eyolf Dale, bassisten Jo Skaansar og trommeslageren PÄl Hausen. Og det er Kompen som fÞrer ordet pÄ mesteparten av platen. Han har selv skrevet mesteparten av lÄtene, med unntak av Guings «Chorado», som kommer omtrent midt i innspillingen.
Og om Kompen har sitt store forbilde i Jack Teagarden, synes jeg han her er mye mer i nĂŠrheten av trombonister som J.J. Johnson og de som gjorde seg gjeldende i be-bopens glansperiode.
Kompen er en strÄlende trombonist. Han skriver fine lÄter, som fungerer fint med de musikerne han har invitert i studio. Han har nÊrmest perfekt teknikk, og hans musikalske ideer ligger trygt og godt i mid-tempo-landskapet, uten at han dermed gjÞr det enkelt for hverken seg selv eller medmusikantene. For Ä spille denne musikken overbevisende og godt, krever dyktighet. Og denne dyktigheten synes jeg Kompen innehar. Det samme gjelder medmusikantene, hvor jeg spesielt har sansen for Skaansars bassintro i femtesporet, «Chorado». Dale gjÞr en fremragende jobb bak pianoet og Hausken er, som alltid, et solid ankerfeste bak trommene. Og pÄ toppen og i front ligger Kompen med vakkert trombonespill, som det i grunnen er litt for sjelden vi hÞrer lignende av nÄ om dagen.
Det er et godt stykke mellom de trombonistene vi hyller nĂŠrmest hemningslĂžst her pĂ„ salt-peanuts.eu, som Mats Ăleklint og flere av modernistene, men av og til er det bare deilig Ă„ hĂžre en trombonist som Kompen, som tar det helt ned, og bare spiller fint trombone.
Den danske avisen Politiken, hadde for noen Är siden en undersÞkelse over hvilke instrumenter innenfor jazzen som var mest populÊre, og overraskende nok kom trombonen pÄ en klar sisteplass av de mer tradisjonelle jazzinstrumentene. Men det var fÞr det danske publikum hadde hÞrt Kompen.
Jeg kunne godt tenkt meg litt mer variasjon i uttrykket, tempo og energi pÄ platen. Jeg synes det rett og slett gÄr litt for mye i samme «stemningen». Men savner jeg Kompen i energimodus, kan jeg bare sette pÄ platen med Snik, og jeg fÄr «metta mi» og vel sÄ det. Inntil da, lar jeg meg, mer enn gjerne, begeistre av Kompen og hans medmusikanter.
Jan Granlie
Kristoffer Kompen (tb), Eyolf Dale (p), Jo Skaansar (b), PĂ„l Hausken (dr)