På skive

LAO DAN / DENG BOYO

«TuTu Duo»
NOBUSINESS, NBLP 145

Selskapet NoBusiness fortsetter å levere musikk fra Asia som vi ikke ante eksisterte før de med ujevne mellomrom (og når Postnord vender godsiden til med leveringen) havner i postkassen. Og denne gangen får vi et møte med den kinesiske altsaksofonisten og fløytisten Lao Dan og trommeslageren og perkusjonisten Deng Boyo (eller BoYu Deng), som kommer fra indre Mongolia.

Lao Dan beskrives som en «monsterimprovisator». Han er en musiker, som begynte å lspille saksofon da han var 8 år, og han beveget seg etter hvert over i den musikken man kaller dizi. I løpet av 2002 til 2006 studerte han Dizi i Beijing, og i 2007 ble han student ved Shenyang Conservatory of Music (SYCM), med hovedfag i Dizi. Under skoletiden fungerte han som den viktigste Dizi -spilleren i Youth Chinese Orchestra of SYCM.

Fra 2012 startet han sin forskning på blåseinstrumenter fra hele verden, inkludert jødeharpe, didgeridoo, bansuri, bamboosaksofon, duduk, m.m. Han blander sine egne tanker inn i den tradisjonelle måten å spille Dizi på, der mye dreier seg om detaljer om frihet, humør, tanke og plass. Med mye konsert- og innspillingserfaring har Lao Dan eksperimentert mye med musikken sin siden 2014. Basert på Dizi og saksofon, har han lagt til forskjellige blåseinstrumenter og med nye elementer som eksperimentering, støy og improvisasjon, er musikken hans blitt forbedret til et mer betydelig og kreativt nivå. Han har også aktivt samarbeidet med artister over hele verden, inkludert den legendariske japanske trommeslageren Sabu Toyozumi. I 2013 dannet han musikkgruppen Red Scarf med Deng Boyu og Li Xing, og dekket en rekke musikksjangre, inkludert progressiv rock, thrash metal, avant-garde jazz, funk metal og punk rock, og trioen utga sitt debutalbum i 2016. I mai 2017 avsluttet Lao Dan innspillingen av sitt første Dizi-soloalbum «Zhui Yun Zhu Meng (追 云 逐 梦)».

Trommeslageren og perkusjonisten Deng Boyo har de senere årene jobbet med en rekke band innenfor jazz, rock og improvisasjon. Han er også samtidig en avansert elektronisk musiker. Siden han nesten er besatt av å lage en minimalistisk atmosfære i musikken, er det han leverer fullt av utsøkte og finurlige komposisjoner, som viser hans karakteristiske estetikk for eksperimentering og «collage».

Det møtet vi her får være med på er innspilt i RC Studio i Guangzhou i Kina den 13. oktober 2019, og vi får tre frittgående «strekk» pluss den tredelte «Supranatural Suite».

Å møte en saksofonist som blir omtalt som en «monsterimprovisatør» sammen med en trommeslager og perkusjonist som er selverklært minimalist, kan by på spennende konfrontasjoner. Men her starter det rolig, og pent, før Boyo kaster seg over trommene med voldsom energi, og Dan kommer inn med energisk altsaksofonspill, og jeg føler vi (nesten) like godt kunne vært på et loft i New York en sen natt på sluten av 70-tallet, som i et studio i Kina i 2019. For dette er en fritt improviserende duo som «gir jernet» i åpningssporet «The Prophecy». Tonen i Dans saksofon er knivskarp på linje med Arthur Blythe, og hans improvisasjoner er preget av at det er mye energi som skal ut. Men det blir feil å sammenligne han med Blythe, for her møter vi en altsaksofonist som er mye råere i uttrykket, og som presser altsaksofonen til det ytterste. Og bak bruker Boyo det relativt enkle trommesettet maksimalt, og med enkle hjelpemidler følger han Dan hele veien med strålende spill.

I andresporet, «Tournament of Chopsticks» åpner Dan med kinesisk fløyte, som får en relativt tøff behandling, og låter helt annerledes enn alle andre fløytespillere jeg har hørt. Det nærmeste jeg kommer i en slags sammenligning er Kresten Osgood når han «får fot» med blokkfløyta. Men det er tøffere enn det meste av annen fløytemusikk jeg har hørt. Og selv om de, naturlig nok, tar det litt ned i denne sekvensen, er låten proppfull av adrenalin og energi.

Tredjesporet «Waltzing on the Square», skulle man tro var en rolig spasertur på torvet. Men det er det overhodet ikke. Her er Dans altsaksofon i «hundre» i starten, før de gjør et lite forsøk på å roe ned i en vakker vals. Men det varer ikke mange sekundene før begge to er høyt der oppe igjen, før de igjen roer seg ned noen sekunder. Og slik «går no dagan». Litt smektende vals, kombinert med ytterst energisk freejazz hvor det nesten høres ut som at Dan gjør hva han kan for å rette ut altsaksofonen. Men det låter tøft og litt voldsomt, og betegnelsen «monsterimprovisator» kommer virkelig til sin rett.

Så er de over i «Supranatural Suite» som er fordelt over tre «strekk», «The Wordless Ocean», «Grass Against the Wind» og «Cloud Above My Head, Will You Float On To Chicago?».

Og de starter med trommer og kinesisk fløyte, og adskillig mer «dannet» enn på de tidligere sporene. I starten er det minimalismen som har overtatt, og jeg blir sittende ytterst på stolen og konsentrere meg for å få med alle detaljene. Vi får noe vokal innimellom, og det hele er ytterst spennende og nyskapende. I andresekvensen, «Grass Against the Wind» fortsetter fløytespillet sommen med mer energisk trommespill, og det er nok bare et tidsspørsmål før det hele «eksploderer» igjen. Dette blir på en måte en slags transportetappe, for musikken her er mer søkende enn i de tidligere «strekkene», og på «oppløpssiden» med tredjesekvensen «Cloud Above My Head, Will You Float On To Chicago?», starter det med trommer over et ytterst «plaget» saksofonist, og det er nesten som Boyo stopper litt opp og spør hva som er galt, men har får ikke noe svar. For Dan fortsetter med sitt helt spesielle spill, i alle fall ikke jeg har hørt maken til tidligere. Så kommer et kort stopp, før Dans utrolige saksofonspill fortsetter, og nå er det han som nærmest etterlyser Buyos medvirkning. Og den kommer etter hvert, og vi er inne i noe som, i alle fall i mine ører, høres svært asiatisk ut, selv om de tenker på å reise til Chicago. Her dominerer også det minimalistiske, samtidig som det de fremfører er ytterst spennende og at det er mye energi i de få tonene de spiller, at det nesten blir litt skremmende.

Og så er seansen over. Jeg ser på klokken at platen har vart i godt over 47 minutter, men føler at det kun har gått, la oss si, fem minutter. Det er noe som beviser at dette er musikk som gjør at man glemmer både tid og sted mens det pågår. Musikken tar rett og slett over. Og det er i slike tilfeller at musikk virkelig betyr noe. For Lao Dan og Deng Boyo har laget en plate som ikke høres ut som noe annet jeg kan huske å ha hørt. De to musikerne har en originalitet i spillet som fascinerer kraftig, og det hele er en stor opplevelse fra start til mål.

Jan Granlie

Lao Dan (as, chinese fl), Deng Boyu (dr, perc)

Skriv et svar