Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

LASSE MØRCK

«Imaging Places No One’s Probably Ever Been»
EGEN UTGIVELSE

Den tidligere mottakeren av blant annet de danske prisene «Jazznyt Prisen 2017» og «Årets unge jazzkomponist 2018». Vi har hørt han med trommeslageren Snorre Kirk og flere, fine danske kombinasjoner, før han valgte å utvandre for en periode til Sør-Amerika. Men nå er han tydeligvis tilbake i Danmark for en stund, og det er tydelig at han har brukt tiden godt til å komponere mens han har vært i utlendighet, for musikken han kommer med på denne platen er deilig. Med seg i bandet har han trompeteren Jonas Due, som med sitt eminente trompetspill allerede i ung alder har markert seg som en av DKs aller beste trompetister, og som nærmer seg både amerikanske Kirk Knuffke og svenske Tobias Wiklund i sitt spill, det svenske saksofontalentet Ludvig Samuelsson og den dansk/norske trommeslageren Snorre Kirk, som er stødigheten selv i slike sammenhenger.

Vi får servert åtte komposisjoner gjort av globetrotteren Mørck, og de starter med «The Golden City», i et landskap som ligger tett på de områdene Snorre Kirk utforsker med sine band. Det svinger upåklagelig, med Kirk som den som «drar lasset» med sitt lett gjenkjennelige og bastante, men samtidig lette spill. Derfra går de over i den roligere «The Silver Mountains», hvor jeg spesielt legger merke til Dues fine spill, og lurer alvorlig på om det er ko0rnett han spiller og ikke trompet, slik det står på coveret. Her slipper også Samuelsson til med en tenorsaksofonsolo som ligger tett på mye av de vi fikk fra Stan Getz og hans like for en del år siden, selv om han her trakterer barytonsaksofonen. Han har et driv i spillet som er fint og lyst, og faller ikke for fristelsen å bevege seg inn i det coole landskapet, slik landsmannen Lars Gullin gjorde. Men det er mye Gullin i spillet allikevel, og han leverer fint spill. Og bak samarbeider Mørck og Kirk fint med litt latin-inspirerte rytmer. Due kommer tilbake med en ny strålende solo, og er en musiker vi umiddelbart krysser av på på listen over trompetere/kornettister.

Og slik fortsetter de med den coole «The Moon», med barytonsaksofon i en nydelig ballade, «Underworld Rendez-Vous», som er en ultra-cool og tilbakelent sak, med nydelig spill over hele linjen, og med et fint «brekk» i trommene som endrer landskapet til å bli ytterst deilig svingende, med nydelig barytonsaksofonspill, «Bihimi (Fountain of Youth)», hvor Samulsson plukker fram altsaksofonen, og hvor kommunikasjonen mellom saksofon og trompet er strålende over Mørcks bass, og «Searching for Atlantis», som er en cool blues, hvor musikken får man til å synke godt ned i stolen. Nok en gang med strålende barytonsaksofonspill og med et stødig, lekent og fint komp. Så får vi den fine «The Fletcher’s Blues», som kunne gått rett inn på en av Tobias Wiklunds plater. Lekent og lett spill over hele linjen, fint ensemblespill og drivende solier. Så avrunder de med «Pythia (The Oracle)», som jeg føler er mer arrangert enn de foregående. Men hvor alle musikerne leverer fint spill, og altsaksofonspillet er så ultracoolt at det nesten kunne vært gjort av Johnny Hodges.

Imaging Places No One’s Probably Ever Been er blitt en fin plate fra en av de beste, danske bassistene, som ikke fremhever seg selv altfor mye, men som overlater mye til sine medmusikanter, og da særlig Jonas Due og Ludvig Samuelsson. Og bak kan man nesten se at Snorre Kirk smiler sitt brede smil bak trommene, for dette er musikk vi vet han liker. Jeg synes Mørck har levert nok en fin plate som på en utmerket måte følger opp platene Imaging Places I’ve Never Been fra 2017 og The Aztec Creation Myth Suite, den siste mer konseptartet enn den første og den nyeste.

Jan Granlie

Lasse Mørck (b), Jonas Due (tp), Ludvig Samulsson (as, bs), Snorre Kirk (dr)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.