Den danske trombonisten Lis Wessberg, er en av Danmark og Europas få virkelig gode, kvinnelige trombonister innenfor den mer «streite» jazzen. Har spilt konserter og spilt inn plater med et stort antall danske artister innenfor jazz og pop, inkludert: Marilyn Mazur, Steen Rasmussen, Lennart Ginman, Fredrik Lundin, Jan Kaspersen, Claus Høxbroe, DR Bigband, Katrine Suwalski, Sophisticated Ladies og Hanne Boel. Hun har deltatt på mer enn 40 plateutgivelser, og hun har turnert mye både i Danmark og i utlandet, og hun kan skryte av å ha spilt med både Ray Charles, Joyce Moreno, Kid Creole & The Coconuts, Ernie Wilkins Almost Big Band og Randy Brecker, for å nevne noen.
At det var trombonen som skulle bli Wessbergs instrument var faktisk litt av en tilfeldighet. Som åtteåring vill hun begynne i Herlevs lokale harmoniorkester, hvor hun fikk utdelt det eneste instrumentet som var ledig, nemlig trombonen. Selv om valg av instrument var tilfeldig, ble årene med dyktige og inspirerende lærere ved musikkskolen en vesentlig årsak til at Wessberg allerede ble tatt opp på Rhythmic Music Conservatory (Rytmekons) i København da hun var 19 år. Hun fullførte utdannelsen i 1991 og startet deretter karrieren som profesjonell jazzmusiker. Hun har rollemodeller både på og utenfor scenen, men det alle har til felles er at de er mennesker som fremstår som ekte, søkende og dedikerte. Blant dem nevner hun Miles Davis, David Bowie, Lee Konitz, Joe Zawinul, Ben Webster, Dexter Gordon, Chet Baker og Mark Hollis fra Talk Talk.
På sin plate, «Yellow Map», møter vi henne sammen med keyboardisten Steen Rasmussen, bassisten Lennart Ginman og trommeslageren Jeppe Gram, og på en av låtene, «Sister M» har hun med Marilyn Mazur på balafon og perkusjon. Innspillingene er gjort i Soundscape Studio i København den 12. – 14. januar i år, og alle de ni komposisjonene er gjort av Wessberg.
Og de starter med «The Strip», som hun skrev i 2014. Låten har et politisk bakteppe, og er en refleksjon over konflikten i Gaza, som (også) pågikk den gangen. Det er en fin ballade hvor Wessberg spiller litt duo med seg selv over et neddempet komp med el.bass, dempede trommer og keyboards.
Jeg husker den norske trombonisten Frode Thingnæs kom med albumet «Feelin’ All Right» i 1974, og får sterke assosiasjoner til Thingnæs sitt trombonespill når jeg hører Wessbergs fine tone i hornet her, selv om Thingnæs ikke oppholdt seg like mye i balladetradisjonen. Dette er den eneste låten Wessberg har funnet fram fra «arkivene» og resten av platen består av nyskrevet stoff.
Og vi får «The Ancient Road», som også er en fin ballade, eller i alle fall en komposisjon som går relativt rolig for seg. I følge platecoveret er dette en av Wessbergs egne favoritter på platen, og er en komposisjon med et nydelig tema, hvor det også blir plass til en fin bass-solo fra Ginman, en av de virkelige veteranene innenfor den danske jazzen.
«In Your Abscence» er en hyllest til perkusjonisten Jacob Andersen (1960-2021), og er i følge Wessberg kanskje den eneste «rene» jazzlåten på platen. Den er også tilbakelent og fin, og Wessberg spiller nydelig trombone. Men at det er den eneste «rene» jazzlåten er jeg ikke helt sikker på, for det er mye på denne utgivelsen som uten problemer går innunder betegnelsen jazz. Og mye plasseres av meg innenfor den bedre delen av den utskjelte «jazzrocken». Dette er også en fin melodi, med et litt brasiliansk bakteppe og rytme, noe kanskje Steen Rasmussen, som er vel bevandret uti den musikken, sørger for.
«Chimes» tar oss til et helt annet musikalsk landskap. Her beveger trombonisten seg tett inn mot den seige heavyrocken, selv om de fire musikerne helt klarer å ta oss hele veien dit, og i «Midnights» er vi tilbake i Thingnæs-landskapet med fint spill av Wessberg og et noe retro-aktig moog-spill av Rasmussen.
«Sister M», er, naturlig nok, en hyllest til Marilyn Mazur, som også gjester på denne låten. Her var ideen at Mazur skulle spille marimba, men marimbaen hun kom drassende med, var rett og slett for stor for studioet, så det ble balafon i stedet. Men det er helt ok, for Mazur mestrer begge instrumentene like godt i tillegg til et arsenal av perkusjon. Dette er en komposisjon som «danser» fint av gårde, men hvor jeg gjerne skulle ønsket Mazur i en mer fremtredende rolle. I tillegg synes jeg keyboardspillet blir veldig 80- og 90-talls til at jeg helt fanger det med hjernen. Men når låten brer seg ut og Mazur danser sammen med trombonen, er dette nydelig, før vi får «The Diver» som dreier seg om vann som siver inn overalt – en betimelig tittel når man holder til i Danmark, hvor det ofte, når det regner, virkelig regner mye. Dette blir et slags mellomspill, føler jeg, med, etter min mening, litt for mye jazzrock-tendenser til at jeg blir helfrelst.
Så går Wessberg og vennene mot slutten med «Roots», som hun har tilegnet foreldrene, som lærte henne å leve et godt liv. Dette er en ballade som forteller hvor glad hun er i foreldrene og hva de har gjort for henne. Og her spiller også Rasmussen piano, noe som gir en fin stemning i lydbildet etter alle 70- og 80-talls jazzrockreferansene. En nydelig melodi og fint spill, før de avslutter med tittelsporet «Yellow Map», hvor hun spiller tett på Ginmans bass. Her dukker også Thingnæs opp i bakhodet, for spillet til Wessberg er like teknisk briljant som hans spill alltid var. I tillegg er det noe med «attacket» i spillet som minner om den norske trombonisten.
«Yellow Map» er blitt en plate med mye fint trombonespill og fine komposisjoner. Men jeg synes kanskje den gir meg litt for mange jazzrock-assosiasjoner til å jeg er helt fornøyd. Så neste gang Lis Wessberg skal utgi plate i eget navn, håper jeg hun legger seg tettere på sin egen trombonefavoritt, Curtis Fuller og noen av de saksofonistene som er blant favorittene fra tidlig 60-tall. For Wessberg er en usedvanlig dyktig trombonist som vill være den perfekte utøveren til den type jazz, like mye som den jazzrock-aktige innpakningen spillet hennes får her.
Jan Granlie
Lis Wessberg (tb), Steen Rasmussen (Fender Rhodes, moog, synth, p), Lennart Ginman (b, elc), Jeppe Gram (dr)