Marie Krüttli er en sveitsisk pianist, komponist og produsent som bor i Berlin. Hun ble født i en landsby i Sveits, i en familie av musikere og begynte å spille piano da hun var seks år. Hun startet, som så mange andre, med klassisk musikk og gikk deretter over til jazz. Senere tok hun en bachelor og master ved HEMU Lausanne og Hochschule Luzern akademiene. Hun har mottatt en rekke priser for sine konserter og komposisjonsarbeid. Bandet hun har spilt mest med så langt, er en trio med bassisten Lukas Traxel og trommeslageren Gautier Garrigue), men hun jobber også med prosjektet «Dragon Life», et band som har to forskjellige konstellasjoner (duo og sekstett) hvor hun også bruker stemmen og synthesizere.
På hennes nye utgivelse på INTAKT Records, møter vi henne alene med pianoet i Gebrüder Bachmann i Wetzikon. Og vi får 12 improvisasjoner/komposisjoner, hvor tittelen – Transperence – kommer tydelig fram i nesten hver eneste tone hun fremfører. For alt hun fremfører på denne platen er gjennomsiktig og nydelig, og viser oss en strålende pianist som det bør krysses av ved på listen over favoritter.
Og det starter minimalistisk i «The Hope of Light and Shadow on Your Skin». Og derfra ut ut viser hun seg fram som en fremragende pianist, og te4kniker. Hør bare på tredjesporet, «Flow of Irrational Thoughts», hvor minnene om Keith Jarretts soloarbeid på Facing You og The Köln Concert dukker opp i bakhodet. Men hun er ingen Jarrett-kopi. Hun har sin helt egen spillestil, som kan minne om Jarretts langbe, intrikate og deilige «løp», samtidig som hun fremviser en rekke ideer som hun har «sugd» fra Jarrett og flere av de som er inspirert av Jarrett, som hun kobler sammen med egne ideer og strålende spill.
Blant dagens mange pianister innenfor jazzen, er det mange som har platehyllene fulle med Jarrett-innspillinger. Det har garantert også Krüttli. Men i platehyllene hennes finnes det også en rekke andre pianister – både klassiske og pianister innenfor jazzen. Og når Krüttli tar oss gjennom denne nesten eventyrlige, musikalske reisen får vi være med på en nydelig reise, som skifter i stemning fra spor til spor, fra det minimalistiske i åpningssporet, via det heftige og teknisk briljante i tredjesporet og det klassiske, som i den nydelige «L’Etendue» og i «Espaces» og det eksperimentelle og mørke i «Dark Belly», og tilbake til det «Jarrettske» i «Lava Path», hvor hun nærmest svever over tangentene i en nydelig sak, før hun tar oss (nesten) til salige Johan Sebastian Bach i «Fugue». Mens «Insomnia» er en vakker vals, jeg ikke tror jeg skal begi meg ut i som noen som helst danseløve. For da tror jeg beina ville fått problemer med å føre seg i en komposisjon som tar valsen til et nytt nivå, før hun tar oss med inn i det litt mørkere landskapet i «Torrent to Lagoon», som har mange klassiske elementer, som på en fin måte kombineres med nyere jazzpianospill.
Deretter får vi «When I Play with the Lines of Your Hands and Draw the Future» – en relativt kort «lek» over tangentene, som tar oss til Jarrett, men hvor hennes personlighet fører oss gjennom en nydelig komposisjon, før vi får «Song», hvor man (kanskje) kun savner Jan Garbareks sopransaksofon, Palle Danielssons bass og Jon Christensens løse trommespill. For dette er Jarrett-inspirasjoner på sitt beste. En nydelig hyllest til Jarretts skandinaviske kvartett, selv om jeg ikke aner om det fantastiske bandet har vært med henne i komponeringen/improvisasjonen av denne. Vakkert!
Så avslutter hun denne nydelige soloplaten med «Departure», en låt med et relativt tungt underlag med «håp» i toppen. En nydelig avslutning, hvor jeg synes hun oppsummerer platen på en fin måte.
Krüttli forklarer sin musikalske tilnærming til musikken på denne platen på følgende måte: «My current aproach with acoustic music is that I compose some small sequences and elements and develop them then with improvisation. It is what I like to do at the moment. Using elements to develop and og really deep with it … Some pieces are more composed, some are completely improvised. My hope is thaat the listener can’t tell the difference. It’s more fun». Og det synes jeg hun lykkes svært bra med.
Man blir relativt godt kjent med Krüttli ved å lytte til disse 13 komposisjonene/improvisasjonene. Og hele veien trekker hun fram inspirasjonskilder kombinert med egne, gode ideer på en fremragende måte.
Jeg ante ingenting om Krüttli før jeg satte på platen første gangen. Og den har surret og gått jevnlig i spilleren etter det, og jeg oppdager hele tiden nye detaljer i spillet hennes som fasinerer og gleder. Og Sveits (og Berlin) og hele Europa, har fått en ny pianostjerne med denne innspillingen. Takk for turen!
Dessverre var det ikke mulig å finne noen eksempler på hennes solokonserter på nettet, men vi har lagt ved en liveinnspilling med trioen hennes fra Schaffhauser Jazzfestival i 2016, så får du i alle fall et lite inntrykk av den utmerkede pianisten.
Jan Granlie
Marie Krüttli (p)
