Bassisten Mark Dresser utgir med denne platen sin andre produksjon med septetten på det portugisiske selskapet Clean Feed, etter «Sedimental You», som kom i 2016. Den platen ble selvsagt også anmeldt på salt-peanuts.eu, og anmeldelsen kan du lese HER.
Siden sist har fiolinisten Keir GoGwilt kommet til, ellers er bandet uendret med fløytisten Nicole Mitchell, klarinettisten Marty Ehrich, trombonisten Michael Dessen, pianisten Joshua White og trommeslageren Jim Black, og musikalsk synes jeg kanskje ikke endringene er så fryktelig store.
Det mest oppsiktsvekkende er kanskje besetningen i bandet, og det er ikke hver dag vi hører en fløytist, sammen med klarinett, fiolin, trombone og et relativt friskt komp, hvor Jim Black på sedvanlig måte markerer seg positivt.
Vi får 11 låter skrevet av Dresser, og det åpner med «Black Arthur’s Bounce» en hyllest til altsaksofonisten Arthur Blythe, og de avslutter med «Butch’s Balm» en hyllest til Butch Lacy. Derimellom får vi annenhver korte og lange låter, noe som gjør at nesten halvparten av låtene på mange måter blir en slags introer til de lengre, som i «Pre-Gloam» og «Gloaming» eller «Pre-Maria» og «Let Them Eat Paper Towels».
Musikken er original, ikke bare på grunn av besetningen, men også den måten Dresser komponerer på. Det hele virker relativt fritt, men jeg har en mistanke om at Dresser har planlagt nøye hvordan dette skal låte. Og det er ikke slik at hele gjengen «peiser på» med frie «strekk» utenom soliene, men ofte kan det virke slik.
Dresser selv er en av de viktige solistene på innspillingen, og jeg har en mistanke om at han er en bassist og komponist som man enten elsker eller hater. For det er langt fra konvensjonell freejazz vi får servert, selv om det ved første gjennomgang kanskje kan virke slik.
Han har funnet et fint band å spille med i denne gjengen. Det er altfor sjelden man hører musikere som Nicole Mitchell og Marty Erlich her oppe i nord, mens trommeslageren Jim Black relativt ofte er å høre på skandinaviske scener.
Nå er heller ikke Dresser den som har altfor mange bonuspoeng på Norwegian eller SAS med kurs for Skandinavia, så sånn sett er det spennende å høre hva han sysler med. Men det hadde vært hyggelig å høre han, for eksempel i denne sammenhengen her oppe i «steinrøysa» også litt oftere.
For innimellom er dette spennende musikk, som i femtesporet, «Let Them Eat Paper Towels», som er en lystig sak, man nesten kan mistenke at er gjort av saksofonisten Henry Threadgill.
Hele veien er det slags ro over det som framføres, som gjør platen til en behagelig opplevelse, samtidig som Dresser er en original komponist som går sine egne veier innenfor den moderne delen av jazzen.
Jan Granlie
Nicole Mitchell (fl, afl, piccolo), Marty Ehrlich (cl, bcl, as), Keir GoGwilt (vio), Michael Dessen (tb), Joshua White (p), Jim Black (dr, perc), Mark Dresser (b, mclagan tines)
