Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

PĂ„ skive

MARK DRESSER SEVEN

«Aint’t Nothing But A Cyber Coup & You»
CLEAN FEED CF510CD

Bassisten Mark Dresser utgir med denne platen sin andre produksjon med septetten pÄ det portugisiske selskapet Clean Feed, etter «Sedimental You», som kom i 2016. Den platen ble selvsagt ogsÄ anmeldt pÄ salt-peanuts.eu, og anmeldelsen kan du lese HER.

Siden sist har fiolinisten Keir GoGwilt kommet til, ellers er bandet uendret med flÞytisten Nicole Mitchell, klarinettisten Marty Ehrich, trombonisten Michael Dessen, pianisten Joshua White og trommeslageren Jim Black, og musikalsk synes jeg kanskje ikke endringene er sÄ fryktelig store.

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje besetningen i bandet, og det er ikke hver dag vi hÞrer en flÞytist, sammen med klarinett, fiolin, trombone og et relativt friskt komp, hvor Jim Black pÄ sedvanlig mÄte markerer seg positivt.

Vi fĂ„r 11 lĂ„ter skrevet av Dresser, og det Ă„pner med «Black Arthur’s Bounce» en hyllest til altsaksofonisten Arthur Blythe, og de avslutter med «Butch’s Balm» en hyllest til Butch Lacy. Derimellom fĂ„r vi annenhver korte og lange lĂ„ter, noe som gjĂžr at nesten halvparten av lĂ„tene pĂ„ mange mĂ„ter blir en slags introer til de lengre, som i «Pre-Gloam» og «Gloaming» eller «Pre-Maria» og «Let Them Eat Paper Towels».

Musikken er original, ikke bare pÄ grunn av besetningen, men ogsÄ den mÄten Dresser komponerer pÄ. Det hele virker relativt fritt, men jeg har en mistanke om at Dresser har planlagt nÞye hvordan dette skal lÄte. Og det er ikke slik at hele gjengen «peiser pÄ» med frie «strekk» utenom soliene, men ofte kan det virke slik.

Dresser selv er en av de viktige solistene pÄ innspillingen, og jeg har en mistanke om at han er en bassist og komponist som man enten elsker eller hater. For det er langt fra konvensjonell freejazz vi fÄr servert, selv om det ved fÞrste gjennomgang kanskje kan virke slik.

Han har funnet et fint band Ä spille med i denne gjengen. Det er altfor sjelden man hÞrer musikere som Nicole Mitchell og Marty Erlich her oppe i nord, mens trommeslageren Jim Black relativt ofte er Ä hÞre pÄ skandinaviske scener.

NÄ er heller ikke Dresser den som har altfor mange bonuspoeng pÄ Norwegian eller SAS med kurs for Skandinavia, sÄ sÄnn sett er det spennende Ä hÞre hva han sysler med. Men det hadde vÊrt hyggelig Ä hÞre han, for eksempel i denne sammenhengen her oppe i «steinrÞysa» ogsÄ litt oftere.

For innimellom er dette spennende musikk, som i femtesporet, «Let Them Eat Paper Towels», som er en lystig sak, man nesten kan mistenke at er gjort av saksofonisten Henry Threadgill.

Hele veien er det slags ro over det som framfÞres, som gjÞr platen til en behagelig opplevelse, samtidig som Dresser er en original komponist som gÄr sine egne veier innenfor den moderne delen av jazzen.

Jan Granlie

Nicole Mitchell (fl, afl, piccolo), Marty Ehrlich (cl, bcl, as), Keir GoGwilt (vio), Michael Dessen (tb), Joshua White (p), Jim Black (dr, perc), Mark Dresser (b, mclagan tines)

Skriv et svar