Den amerikanske pianisten Matthew Fries, er en dedikert pedagog, og som underviser rundt om i hele USA og også i utlandet. Siden 2017 har han vært en del av fakultetet ved Western Michigan University som professor i jazzpiano, hvor han underviser, er rådgiver for diverse jazzband og underviser i jazzteori, improvisasjon, komposisjon og arrangering. Faren hans ble født i Selinsgrove, i en musikalsk familie, og var hans første pianolærer. Matthew var tidlig interessert i friheten i den musikalske improvisasjonen, men det var på college at interessen for jazzpiano ble vekket. Han har en bachelorgrad fra Ithaca College og en mastergrad fra University of Tennessee hvor han hadde pianisten Donald Brown som lærer. Det var han som så talentet og engasjementet hos Matthew og oppmuntret ham til å satse på musikk i New York City. Han flyttet dit i 1994 og etablerte seg raskt som en gjenkjennelig og integrert del av jazzscenen – spilte på de store klubbene, gjorde plateinnspillinger og turnerte i mer enn tjue år. Gjennom Donald Brown ble han også introdusert for pianistene James Williams og Mulgrew Miller som fortsatte å være hans veiledere og mentorer i New York og hjalp ham med å utvikle sin personlige stil og dype tilknytning til tradisjonen.
Han har utgitt flere plater i eget navn, i tillegg til at han har vært pianist på en rekke plater med andre musikere. Og på hans nye innspilling samarbeider han med bassisten John Hébert og trommeslageren Keith Hall, og vi får seks låter + to bonusspor, alt innspilt i Transient Studio i Chicago den 21. juli 2021.
I de senere årene er det kommet haugevis av plater med pianotrioer både her i Norden, i Europa og «over there». Her i Norden har man gjerne vært inspirert av den svenske pianisten Esbjörn Svensson og folkemusikken, mens man i tillegg, og sammen med de europeiske pianistene, har vært opptatt av hvordan Keith Jarrett behandlet pianoet. Mens man i USA gjerne har sett lenger tilbake i jazzhistorien, riktignok med noen hederlige unntak, og en pianist som Bill Evans har vært en ledesnor for veldig mange. Og det er i denne tradisjonen Fries legger seg på denne platen.
Men selv om man kan fornemme Evans og andre giganter i jazzpianohistorien i spillet hans, synes jeg han har en lysere tone i spillet som gjør musikken ytterst smakfull. Og med Hébert og Hall har han satt sammen den rette trioen for denne musikken.
Trioen skaper ingen revolusjon med musikken, men alle sporene viser en trio som tydeligvis trives sammen, og sammen har de laget en behagelig og hyggelig plate, som varierer fra det lette og lekne, som i førstesporet, «The Fog», via det mer eksperimenterende, som i «Insomnia», hvor Hébert kanskje føler seg enda bedre hjemme, særlig i starten, før Hébert tar over syringen av skuta, før han overlater roret til Fries. Og selv om dette er en ballade med «friere» tilgang, gjøres musikken vakker og glad, til det mer traadisjonelle som nesten går over til der hvor en rekke 60-tallspianister holdt seg. Men hele veien ligger Bill Evans og lurer i bakhodet, noe som er med på å gjøre platen delikat og fin.
Men særlig i noen av introene slipper, særlig Hébert og Hall seg mer løs, før Fries kommer inn og setter «skapet på plass».
Det er i balladene at sammenligningen med Bill Evans blir tettest. Men også i de hurtigere sekvensene føler jeg at Evans sitter på ryggen til pianisten og hvisker han gode råd i øret. Og Fries er en pianist som spiller på en behagelig og avslappet måte. Musikken er tilbakelent stort sett gjennom hele albumet, og man kan nærmest høre at han har full kontroll hele veien. Og med Hébert og Hall har han to medmusikanter som vet akkurat hva og hvordan de skal spille for å få dette til å bli en behagelig og svært hørbar helhet.
En av låtene, «Heroes» er tilegnet Chick Corea mens tittelsporet, som kommer som siste ordinære låt, er tilegnet hans mor, og er kanskje platas mest lyriske og vakre spor. Og de to bonussporene, «Nine Robins» og «June Blues», kan kanskje sees på som ekstranummer, for begge glir fint inn sammen med de andre komposisjonene, og er med på å gjøre dette til en nydelig pianotrioplate.
Jan Granlie
Matthew Fries (p), John Hébert (b), Keith Hall (dr)
