De siste par årene har 25 år gamle Mette Henriette Martedatter Rølvåg kommet som et skudd blant de unge norske jazzmusikere. Med utdannelse fra Musikkhøyskolen i Oslo og School for Improvisational Music i Brooklyn, New York, slipper hun nå sin platedebut under eget navn på ECM. En dobbelt-CD ble lansert 30. oktober under hennes kunstnernavn Mette Henriette.
Jazz? Samtidsmusikk? Pop? Who cares? Det er god musikk. Kort og godt. Plata er en herlig sjangerblanding, men ikke en lek for lekens egen skyld. Det er en tanke – en ide – bak det, og det er den som gjør det til noe mer enn en døgnflue. Den vil leve lenge, ikke fordi den i seg selv er nyskapende og banebrytende, men fordi den vitner om et nysgjerring musikalsk talent som lover godt for framtiden.
Første plate, under tittelen «o» er en trio-innspilling med hennes trio tidligere kjent som Zerkalo, med Katrine Schiøtt på cello og svensk(og tør vi si? nå -norske) Johan Lindvall på klaver. Katrine Schiøtt er en ung klassisk utdannet norsk cellist – tidligere sittet under Aage Kvalbeins kateter – som har vist seg fram som en nyskapende og sjangerløs cellist. Vi kjenner henne blant annet fra ensemblet Klang Kollektief med bl.a. Marte Eberson. Johan Lindvall er for tiden masterstudent ved Musikkhøyskolen i Oslo, og vi anmeldte sist hans musikk her på salt peanuts* i forbindelse med plateslipp og konsert med hans band Torg.
«o» har form som en suite med 15 satser. Musikken er i hovedsak skrevet av Mette Henriette, men tre satser er komponert av Lindvall. Musikken lever i et impresjonistisk landskap, med klare trekk av minimalistisk innflytelse. Det er meditativt, det er vakkert – men akkurat som med Debussy, det er ikke vakkert og «pent». Det er definitivt ikke musikk som svarer til Fremskrittspartiets Peter N. Myhre sin karakteristikk av hvordan musikk skal lyde. Fordi du tvinges til å tenke selv.
«Ø» ble under verkets utviklingsperiode lansert av Mette Henriette som en sinfonietta – eller en liten symfoni. Komponister som har skrevet sinfoniettas er lang, og omfatter bl.a. Benjamin Britten, Henry Cowell og Paul Hindemith. Betegnelsen har også blitt brukt om orkestre, og peker da på orkestre som er større en kammerensembler og mindre enn symfoniorkestre.
Mette Henriette Ensemble er satt sammen med noe av det fremste av stemmer i norsk jazz for tida. o Trio, med i tillegg Per Zanussi og Per Oddvar Johansen på hhv. bass og trommer, Eivind Lønning, trompet, Henrik Munkeby Nørstebø på trombone, Anreas Rokseth på bandoneon. Sammen med en stryke-sekstett med Sara Övinge, Karin Hellqvist og Odd Hannisdal på fioliner, Bendik Foss på bratsj og Ingvild Nesdal Sandnes og altså Katrine Schiøtt på cello. Vi kjenner her igjen musikere kjent fra bl.a. Cikada-kvartetten.
«Ø» består av 20 segmenter, noen av dem korte impresjoner, som bare setter en stemning og som så er overstått. Jeg blir slått av orkestreringen av disse, det er enkelt, og det er slående. Det er vanskelig å trekke fram noen enkeltmusikere her på bekostning av andre. Men allikevel, Mette Henriette selv, som viser åpenbare løp hvor hun spiller på saksofon-tradisjonen i moderne jazz, vi hører inspirasjon fra Coltrane-Ayler-Shepp-tradisjonen og fra Garbarek. Men hun evner å gjøre det på en personlig måte.
To musikere i ensemblet peker seg for meg allikevel ut som sterke stemmer. Johan Lindvalls pianospill er i god nynorsk språkbruk, ekskvisitt og bidrar til å løfte musikken ytterligere framover. Jeg hører flere ganger noe som gir meg klare assosiasjoner en filosofi liknende den som gjør Eric Satie til en stor komponist. Per Zanussi har noen sekvenser som hører hjemme i bass-historien. Enkelte ganger hører jeg sekvenser som minner meg sterkt om Charles Mingus’ store bass-verden. En verden som også klart ligger i ensemblets referanser, som i satsen «I».
Totalt er det en sterk utgivelse Mette Henriette står for. Hun sier selv at «o» og «Ø» er to sider av samme sak – alt kommer fra samme kilde. Ja, jeg hører det, men samtidig representerer de også to veldig forskjellige uttrykk ved musikeren Mette Henriette. Men helt sentralt i dette ligger det at Mette Henriette Rølvåg har en god evne til å orkestrere disse to gruppene og til å utnytte sine medmusikanters sterke sider,og til å gjøre dem del av sin overordnede musikalske filosofi.
Musikken er – selvfølgelig – spilt inn i Rainbow Studio, med Jan Erik Kongshaug bak spakene. Det høres. Musikken har fått den åpenheten og luftigheten den trenger.
Som et startpunkt på en musiker-karriere er dette et imponerende utgangspunkt. I fortsettelsen er det viktig at Mette Henriette Rølvåg beholder den musikalske nysgjerrigheten som denne plata gjennomsyres av. Hun må ikke nå la seg plassere i en bås og tro at dette er nok. Makter hun det, ser jeg med stor spenning til hennes neste prosjekter.
Gratulerer med en debut som vil leve lenge!
Tekst: Johan Hauknes
Johan Lindvall (p), Katrine Schiøtt (cello), Eivind Lønning (tp), Henrik Munkeby Nørstebø (tb), Andreas Rokseth (bandoneon), Sara Övinge, Karin Hellqvist, Odd Hannisdal (vl), Bendik Foss (vla), Ingvild Nesdal Sandnes (cello), Per Zanussi (b), Per Oddvar Johansen (dr, perc)
