Bassisten Michael Francis Duch gjorde i sommer solokonsert under programposten «AvantHagen» under Kongsberg Jazzfestival. Det ble en av festivalens høydepunkter for salt peanuts* utsendte på festivalen.

Lydforholdene i lokalet han spilte i på Kongsberg var perfekte for denne type musikk. Lang etterklangstid, og en bassist som bruker dette som et effektivt hjelpemiddel i fremføringen av musikk.

Michael Francis Duch har brukt mye tid på å studere bruken av improvisasjon og åpen form i musikken. Gjennom sitt doktorgradsarbeid ved NTNU i Trondheim har han forsket på emnet, og ut er det kommet tre plateutgivelser. Først «Edge» for solobass, og «Cornelius Cardew: Works 1960-70» sammen med pianisten John Tilbury og harpisten Rhodri Davis, før han igjen går solo med «Tomba Emmanuelle».

På «Tomba Emmanuelle» har han vært i det vanvittige rommet på Emanuel Vigeland Museum i Oslo, hvor man har målt etterklangstiden til, så vidt jeg husker, 20 sekunder. Når Duch bruker buen får vi toner som reflekteres i veggene og etterklangen og gir et helt spesielt lydbilde. Det formelig rister i veggene når denne musikken spilles høyt, som jeg synes den skal.

«Verket», for det er det det er, består av en låt, improvisasjon, eller om du vil, komposisjon. Duch bruker bassens mange muligheter til å lage helt egne og interessante lyder, og musikken i seg selv fungerer nesten som en meditasjon. Setter man seg ned og virkelig lytter til det han får ut av de små endringer i basslyden, forsvinner man nesten automatisk inn i musikken og man ønsker at den bare skal vare og vare, akkurat slik den fungerte på Kongsberg i sommer.

Gjennom bruken av bue, kan det høres ut som om musikken inneholder mye overlappinger og triksing i etterkant, men det tror jeg ikke er tilfelle. Dette er lyder som frambringes når man spiller på det store instrumentet i et rom a la Emanuel Vigeland Museum. For mange vil nok denne musikken virke ensformig og litt endimensjonal, men setter man seg ned og virkelig lytter, så vil man oppdage lag på lag av interessante passasjer som fascinerer. En ytterst original og spennende utgivelse fra en bassist som gjør alt annet enn å kompe.
Jan Granlie

Michael Francis Duch (b)