
Bassisten Michael Janisch holder til i London, og har de senere Ärene medvirket pÄ flere plater, blant annet med The Transatlantic Collective, blant annet med den estiske pianisten Kristjan Randalu, med Banned In London med pianisten Aruån Ortiz og altsaksofonisten Greg Osby, med First Meeting sammen med altsaksofonisten Lee Konitz, pianisten Dan Tepfer og trommeslageren Jeff Williams, og et par tidligere innspillinger i eget navn.
PĂ„ sin nye plate samarbeider han med trompeteren Jason Palmer, altsaksofonisten John OâGallagher, gitaristen Rez Abbad og trommeslageren Claence Penn, pluss at keyboardist John Escreet, tenorsaksofonisten George Crowly og trommeslageren og perkusjonisten Andrew Bain er med pĂ„ noen spor.
All musikken er laget av Janisch, og befinner seg godt innenfor den nyere delen av den britiske jazzen. Det vil si at den er fengende, rytmisk, teknisk fullkommen og det swinger upĂ„klagelig pĂ„ noen lĂ„ter, eller man «faller tilbake» pĂ„ balladene, som ikke er like spennende i andre lĂ„ter. Han har fĂ„tt med seg en gjeng dyktige musikere pĂ„ platen, som gjĂžr den innimellom, til en fornĂžyelse Ă„ hĂžre pĂ„. Spesielt legger man merke til gitarist Abbads litt Pat Metheny-lignende spill uten at det blir noen kopi, altsaksofonisten John OâGallaghers fine og idĂ©rike solier og trompeteren Jason Palmers solier som utmerker seg med stor idĂ©rikdom og med evnen til Ă„ gĂ„ litt utenfor «malen», sammen med Janisch fine komposisjoner.
Riktignok synes jeg det kan bli litt i meste laget nÄr bandet sammen med gjestemusikerne, alle skal bidra i samme lÄta. Men det swinger upÄklagelig i de gode stundene.
Platen er med pÄ listen over de beste utgivelsene i britiske Jazzwise i Är. Jeg vet ikke om den vil komme inn blant mine beste av Äret, men det holder rimelig hÞy standard, sÊrlig synes jeg Äpningssporet «Another London» er fin og drivende. Litt mer skeptisk blir jeg nÄr Janisch plukker fram el.bassen, og spiller ballader. Da blir musikken raskt litt likegyldig og intetsigende. Og balladene kommer litt for tett etter det drivende Äpningssporet, etter min mening, fÞr de igjen er inne i det drivende, men dessverre litt for jazzrockete, i avslutningssporet «Freak Out», som etter min mening burde vÊrt adskillig mer «freakete».
Men for den som best liker rytmisk jazz i landskapet hvor mange, sÊrlig britiske musikere velger Ä legge seg, sÄ er dette absolutt en plate man skal sjekke ut.
Jan Granlie
Michael Janisch (b, perc), Jason Palmer (tp), John OâGallagher (as), Rez Abbasi (g), Clarence Penn (dr), John Escreet (keys), George Crowley (ts), Andrew Bain (dr, perc)