På skive

MICHAEL JANISCH

«World Collide»
WHIRLWIND RECORDINGS WR4742

Bassisten Michael Janisch holder til i London, og har de senere årene medvirket på flere plater, blant annet med The Transatlantic Collective, blant annet med den estiske pianisten Kristjan Randalu, med Banned In London med pianisten Aruán Ortiz og altsaksofonisten Greg Osby, med First Meeting sammen med altsaksofonisten Lee Konitz, pianisten Dan Tepfer og trommeslageren Jeff Williams, og et par tidligere innspillinger i eget navn.

På sin nye plate samarbeider han med trompeteren Jason Palmer, altsaksofonisten John O’Gallagher, gitaristen Rez Abbad og trommeslageren Claence Penn, pluss at keyboardist John Escreet, tenorsaksofonisten George Crowly og trommeslageren og perkusjonisten Andrew Bain er med på noen spor.

All musikken er laget av Janisch, og befinner seg godt innenfor den nyere delen av den britiske jazzen. Det vil si at den er fengende, rytmisk, teknisk fullkommen og det swinger upåklagelig på noen låter, eller man «faller tilbake» på balladene, som ikke er like spennende i andre låter. Han har fått med seg en gjeng dyktige musikere på platen, som gjør den innimellom, til en fornøyelse å høre på. Spesielt legger man merke til gitarist Abbads litt Pat Metheny-lignende spill uten at det blir noen kopi, altsaksofonisten John O’Gallaghers fine og idérike solier og trompeteren Jason Palmers solier som utmerker seg med stor idérikdom og med evnen til å gå litt utenfor «malen», sammen med Janisch fine komposisjoner.

Riktignok synes jeg det kan bli litt i meste laget når bandet sammen med gjestemusikerne, alle skal bidra i samme låta. Men det swinger upåklagelig i de gode stundene.

Platen er med på listen over de beste utgivelsene i britiske Jazzwise i år. Jeg vet ikke om den vil komme inn blant mine beste av året, men det holder rimelig høy standard, særlig synes jeg åpningssporet «Another London» er fin og drivende. Litt mer skeptisk blir jeg når Janisch plukker fram el.bassen, og spiller ballader. Da blir musikken raskt litt likegyldig og intetsigende. Og balladene kommer litt for tett etter det drivende åpningssporet, etter min mening, før de igjen er inne i det drivende, men dessverre litt for jazzrockete, i avslutningssporet «Freak Out», som etter min mening burde vært adskillig mer «freakete».

Men for den som best liker rytmisk jazz i landskapet hvor mange, særlig britiske musikere velger å legge seg, så er dette absolutt en plate man skal sjekke ut.

Jan Granlie

Michael Janisch (b, perc), Jason Palmer (tp), John O’Gallagher (as), Rez Abbasi (g), Clarence Penn (dr), John Escreet (keys), George Crowley (ts), Andrew Bain (dr, perc)