Den svenske vokalisten Monica Zetterlund, var hele Sveriges yndling, både som plateartist, konsertartist og skuespiller. Fra slutten av 50-tallet og fram til sin tragiske død den 12. mai 2005.
Etter at hun hadde begynt å spille i svenske og danske danseband ble hun på 60-tallet verdensberømt gjennom samarbeidet med amerikanske musikere som Thad Jones, Zoot Sims, og ikke minst Bill Evans. Platen «Waltz for Debby» med Bill Evans Trio blir betraktet som en av jazzhistoriens klassikere. Ved siden av amerikanske jazzstandards var hun også kjent for jazztolkninger av svenske folkemelodier og andre sanger med svensk tekst, som «Jag vet en dejlig rosa» eller «Att angöra en brygga». Hun deltok i Eurovision Song Contest for Sverige i 1963, med melodien «En gång i Stockholm». Men det var ikke denne opptredenen som var med på å gjøre henne til stjerne, ikke bare i hjemlandet, men også i Norge og Danmark.
Hun gjorde også stor suksess i revyer på 60- og 70-tallet blant andre Povel Ramel og Hasse & Tage, samt i en rekke filmer hvorav hun ble nominert til Oscar (best foreign actress) for rollen som Ulrika i «Utvandrerne». Forfatteren og skuespillerkollegaen Tage Danielsson beskrev henne på denne måten: «en blond negress från Värmlands huldraskogar doftande av logar – ett lingonris som satts i ett cocktailglas…»
Monica Zetterlund var i de siste årene av sitt liv sterkt plaget av ettervirkningene av en ryggskade hun pådro seg som ung. Hun døde i en boligbrann den 12. mai 2005, etter selv å ha ringt brannvesenet da hun oppdaget brannen. De klarte imidlertid ikke å komme tidsnok til å få den nokså bevegelseshemmede, 67 år gamle artisten ut.
Innspillingen med Zetterlund fra Berns salonger i Stockholm i 1964, hvor hun synger med Lasse Färnlöfs kvintett, og svenske tekster gjort av Tage Danielsson og Beppe Wolgers.
Forstillingen hadde premiere den 20. januar 1964, og det var Allan Edwall som hadde regien på showet.
Det er viktig å merke seg at dette er tidlig i Zetterlunds karriere, og «showet» er gjort foran et publikum som ikke nødvendigvis var ute på jazzkonsert, men på et vanlig «show» på Berns, som krevde at man gjorde låter som ikke var inne i jazzsettlista for ofte.
Men vi får mye jazz også. Og det begynner med John Rox «It’s a big wide wonderful world», som i Beppe Wolgers svenske oversettelse, har fått tittlen «En stor skön sagolik sång», og vi hører at det er en ung utgave av Monica Z vai får høre. Stemmen er ikke fullt utviklet enda, og det er lett å finne feil i fremførelsene, men det spiller ingen rolle, for en mer sjarmerende artist enn Monica Zetterlund skal man lete lenge etter. Hør bare på hennes introduksjoner til låtene, som er strålende.
«Jag spelar helst av allt på våran gård» er akkurat så «buskis» som man husker henne fra rollen i Utvandrerne».
Deretter får vi en medley over Rodgers «Thhotel» («Tillsammans»), «By, bye Blackbird» («Sommar adjö»), «My Blue Heaven» (Nattskärrans»), «I Get a Kick Out Of You» («Jag får en spark utav dig») og «Honeysuckle Rose» (Kaprifoliumros»), alle i Beppe Wolgers oversettelse. Og her er det jazz på svensk slik vi kjenner fra Zetterlund senere. Hør bare på hennes svenske versjon av «Bye, bye Blackbird» eller «I Get A Kick Out Of You».
Olle Adolphsons «Om natten är alle änkor grå», er en nydelig ballade, hvor Zetterlund tolker Carl-Fredric Reuterswärd tekst aldeles strålende.
Så følger Evert Taubes «Ingrid Dardels polska» i Zetterlunds helt typiske versjon (hvor hun blant annet imiterer Taube på strålende måte), før vi får Harold Arlens «As long as I live», før hun og orkesteret drar en relativt lang medlem over flere brasilianske melodier – på svensk.
Deretter følger Beppe Wolgers tekst til Lasse Färnlöfs låt «Farfars vals» og Frank Loessers «Jag tror på mej». Disse er opprinnelig hentet fra forstillingen «Farfars barnbarn» fra Hamburger Børs i Stockholm i 1963, før vi får «Murare Nilsson» («The Monkey Song») av Carmichael og svensk tekst av radarparet Hasse Alfredsson og Tage Danielsson. Denne kommer opprinnelig fra forestillingen «Gröna Hund» på Gröna Lund-teatret i 1963. Her får vi Zetterlund i en morsom sak som forklarer godt hvor hun og Hasse & Tage sto politisk.
Så fortsetter det med Sigman og Russells «Raspi» («Crazy he calls me»)med svensk tekst av enten Wolgers eller Danielsson, Kurt Weills «Speak Low», oversatt av Danielsson, i en strålende versjon med flott altsaksofonsolo av Leo Wright, Zetterlunds egen «Nu haver jag bedragit dig», en medley med «Vi känner oss som vänner, vi som har magra ben» («Social Call») av Gigi Gryce og Ferlin og Söderlundhs nydelige «En valsmelodi».
Så er man over i Carmen-parodien «Titta på Birgit Nilsson» hvor vi får mer «Social Call», pluss Bizets «Habaneran» og «Beat out that rhythm on a drum». Her får vi Tage Danielsson på sitt absolutt beste.
I Ray Charles «Hallelujah I love her so» er en instrumental med Göran Lindberg i front, og publikum er i ekstase. Det fører selvsagt til ekstranummer, hvor de gjør Joe Bishop og Gordon Jenkins «Blue Prelude», hvor Zetterlund antyder at det endelig skal bli litt jazz her også.
I bandet finner vi foruten kapellmesteren og trompeteren Lasse Färnlöf, altsaksofonen og fløytisten Leo Wright, bassisten Göran Pettersson, pianisten Göran Lindberg og trommeslageren Leif Wennerström, som alle gjør en fremragende kompjobb for stjernen selv. Og Zetterlund er ikke den helt utlærte artist enda, men med bakgrunn av at hun allerede hadde gjort platene «Swedish Sensation» (1958), «Ahh! Monica» (1962), og at dette er samme året hvor hun går i studio med Bill Evans for å gjøre «Waltz for Debby», så er det tydelig at det skjedde mye med henne dette året.
Det er blitt en fin samling som alle med sans for Zetterlund bør anskaffe seg. Her får vi oppleve mange sider av Zetterlund som artist, både den seriøse og den komiske, og sammen med et strålende orkester, så var dette verdt
Jan Granlie
Monica Zetterlund (v), Lasse Färnlöf (tp), Leo Wright (as, fl), Göran Pettersson (b), Göran Lindberg (p), Leif Wennerström (dr)
