Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

NESRINE

«Nesrine»
ACT, 9919-2

Da den fransk-algeriske sangeren, cellisten og låtskriveren Nesrine Belmokh og trioen hennes NES dukket opp på scenen i 2018, var de et helt nytt navn for de fleste. Plutselig var platen bare der, og deler av den europeiske anmelderdelegasjonen ble betatt.

På debuten «Ahlam» bemerket anmelderne platens rene skjønnhet, den uvanlige instrumenteringen av stemme, cello og perkusjon, og også måten Middelhavsregionen fra Nord-Afrika til Sør-Europa ble levendegjort og forent gjennom musikken.

På det nye albumet «Nesrine» er det cellisten Nesrine som står i fokus, og som gir oss ytterligere glimt inn i hennes personlige og musikalske livshistorie. Hun vokste opp i Frankrike som barn av algeriske foreldre. Hun lærte klassisk cello og jobbet snart med orkestre som Daniel Barenboims West-Eastern Divan Orchestra og Orchestra of the Opera i Valencia, dirigert av Lorin Maazel, pluss at hun fikk en solo-rolle i et av programmene til «Cirque du Soleil».

Imidlertid er det gjennom sangene hun selv skriver, på arabisk, fransk og engelsk, at hennes kunstneriske personlighet kommer fram. Nesrines musikalske verden er uten altfor mange grenser og kombinasjonen av celloen og hennes kraftige stemme pluss samspillet mellom hennes nordafrikanske røtter og hennes europeiske nåtid er sjarmerende, og ballansegangen mellom de forskjellige kulturuttrykkene er med på å gjøre innspillingen annerledes.

Vi får 10 komposisjoner, hvor det meste er komponert av Nesrine, og sammen med hennes stemme og cello, får vi høre gitaristen Vincent Huma, bassisten Swaéli Mbappe som også trakterer moog synthesizer, perkusjonisten David Gadea og bakgrunnsvokalistene Manuel og Imène Belmokh og Leïla Guinoun.

Etter å ha lyttet gjennom platen noen ganger, så dukker stadig en annen fransk vokalist med røtter i Nord-Afrika opp (Tunis), nemlig den utsøkte vokalisten Amina Annabi, som gjorde sterkt inntrykk på undertegnede da hun dukket opp med platen «Wa di yé» i 1992. Lite visste jeg da, at hun året før hadde representert Frankrike i Melodi Grand Prix med låta «Le Dernier qui a parlé». Men det fikk vi bare godta. Amina var en strålende vokalist, som kombinerte elektronikken i popmusikken med det rytmiske fra Nord-Afrika.

Og noe av det samme føler jeg når jeg hører på Nesrine. Problemet er bare at det ikke finnes snev av energi og «trøkk» i det vi får servert fra den cellospillende damen. Låtene er til dels kjedelige, bandet når ikke opp til ankelen til de musikerne Amina hadde med seg, og stemmen hennes har fint lite personlighet. Og selv om de gjør så godt de kan med å lage en sjarmerende kombinasjon av den Nord-Afrikanske musikken og det euroeiske, faller det her fullstendig «i fisk».

Jeg forstår ikke hva damen har gjort med de som plukker ut innspillinger i det relativt mektige ACT-selskapet i Munchen. Men de må ha hatt en usedvanlig dårlig dag på jobben den dagen de sa ja til å signere kontrakt om dette prosjektet. For her synes jeg det meste mangler. Entusiasmen, energien og humøret, som så ofte preger musikken vi får fra Nord-Afrika og som blandes med europeiske «lyder», slik de er så dyktige på i enkelte bydeler i Paris. Dessverre!

Jan Granlie

Nesrine (v, c), Vincent Huma (g), Swaéli Mbappe (b, moog), David Gadea (perc), Manuel Belmokh (v), Imène Belmokh (v), Leïla Guinoun (v)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.