Den danske trommeslageren Niclas Bardeleben forteller i liner notene på denne innspillingen, at første gang han hørte sounden av brassband fra New Orleans så forelsket han seg totalt, noe som gjenspeiles med all tydelig på hans debutplate som orkesterleder. Han er født i 1990, og har spilt med oppsiktvekkende mange utenlandske musikere, som langtfra har brassbandlyden fra New Orleans som sine sterkeste sider, så som Gino Vanelli, David Sanborn, Joey Alexander, Ira Coleman, Anders Bergcrantz, Niels Lan Doky, Didier Lockwood, Roberta Gambarini, Brian Lynch med mange flere. Men han har også spilt med New Birth Brass Band, som passer mer inn i den stilen vi får høre her.
Med seg påplatyen har han musikere som mer enn gjerne kunne vært født og oppvokst New Orleans eller innover der, nemlig Jan Harbeck (ts), Jesper Løvdal (cl, bs), Henrik Bolberg (tp, flh), Vincent Nilsson (tb) og Lasse Mørck (b).
Vi får servert sju låter vi kjenner fra standardsettlisten til flere band med adresse New Orleans, og fra start får vi «Dear Old Southland» i en tilbakelent og fin versjon, «Basin Street Blues», «Bechet’s Creole Blues», «Someday You’ll Be Sorry», «Jeepers Creepers», «New Orleans» og «Who Took The Happiness Out?», Og hele veien er det fint spilt, slik mange foretrekker å få denne musikken servert på en liten jazzklubb enten i Borbon Street i New Orleans eller i Gothersgade i København.
Jeg vet ikke om bandet ennahar fått spillejobb i JazzCup eller i Pardise en fredagskveld, men det bør skje snarest. For dette er omtrent så autentisk det er muliog å få denne musikken.
Bardeleben spiller trommer akkurat slik det skal gjøres innenfor denne musikkstilen, og musikerne som omgir ham leverer akkurat det man ønsker i en slik setting. De er alle gode ensemblemusikere, og som solister fungerer de perfekt. Og spesielt vil jeg framheve trombonisten Vincent Nilsson og trompeteren Henrik Bolberg, som leverer noen brennbare solier underveis. Men alle blåserne, pluss Mørck er med på å gjøre dette til en fin plate i denne tradisjonen. Og det som kanskje er med på å gjøre denne platen til noe mer enn en vanlig plate innenfor tradisjonen, er at de, med unntak av «Jeepers Creepers» hvor det går unna i svingene, behandler stoffet på en tilbakelent og cool måte, som gjør platen til noe eget og behagelig å høre på, også for denne anmelderen, som bruker mesteparten av tiden på adskillig mer utfordrende musikk enn dette.
Jan Granlie
Niclas Bardeleben (dr), Jan Harbeck (ts), Jesper Løvdal (cl, bs), Henrik Bolberg (tp, flh), Vincent Nilsson (tb) og Lasse Mørck (b)
