Den svenske saksofonisten Ola Paulson har vi tidligere skrevet om her på salt-peanuts.eu, i forbindelse med hans soloplate «Return, serene Skoarkki» (hele anmeldelsen kan du lese HER). Etter den utgivelsen, kom han også med innspillingen «Tankar på nattgammal is» (som var utgitt på en rekke plattformer).
Nå har han vært i studio i Deal i England, som gått i kompaniskap med en av de britiske øyers skikkelige improvisatører, pianisten John Tilbury. Han har lenge vært opptatt av komponister som Morton Feldman, Cornelius Cardew, John Cage, Keith Rowe og Christian Wolff, noe som er merkbart i hvordan han fremfører sine improvisasjoner.
Å si at dette er frijazz, er en sannhet med tusenvis av modifikasjoner. For å komme lenger unna det mange mener er «pling plong» når det er snakk om frittgående musikk, er det nesten umulig å komme. For her går alt svært stille for seg. Tilbury legger på mange måter føringene for hva som skal skje, og hans pianospill er hele veien fremtredende. Særlig gjelder det i det relativt lange åpningssporet «seagull scareaming, dog barking», hvor minimalismen står i førersetet.
I «mews» skjer det litt mer, og de to «løsner litt på slipsknuten» og «leker» seg fram til et slags felles sted å oppholde seg. Jeg tenker litt på Cecil Taylor når jeg hører dette, men uten den fantastiske energien som Taylor innehadde. Her går det i roligere former, men ikke uten at musikken blir spennende og interessant.
«Die Möwe», er litt tilbake til det meditative, noe de to behersker på en fin måte. De kommuniserer fint og «samtalene» er vennlige uten at det er snev av måkeskrik eller andre forstyrrelser, før man er over i «meeuw» og «seagull-e-gull», før de går inn for landing med «måge (rondo)», hvor landingen nesten ikke er merkbar for oss som har vært med på flyturen.
«Seagull Sonatas» er ikke blitt en plate for «hvermannsen», men så er heller ikke leserne av salt-peanuts.eu i klassen «folk flest» eller «hvermannsen», så for mange av våre følgere vil nok denne innspillingen være en spennende sak å dykke ned i. Det meste foregår på stille og behagelig nivå, og det er spennende å følge de to improvisere med hverandre og skape musikk som fascinerer.
Jan Granlie
Ola Paulson (as, plastic tube, comp. Prosessing), John Tilbury (p)
