
Den svenske saksofonisten Ola Paulson har vi tidligere skrevet om her pÄ salt-peanuts.eu, i forbindelse med hans soloplate «Return, serene Skoarkki» (hele anmeldelsen kan du lese HER). Etter den utgivelsen, kom han ogsÄ med innspillingen «Tankar pÄ nattgammal is» (som var utgitt pÄ en rekke plattformer).
NÄ har han vÊrt i studio i Deal i England, som gÄtt i kompaniskap med en av de britiske Þyers skikkelige improvisatÞrer, pianisten John Tilbury. Han har lenge vÊrt opptatt av komponister som Morton Feldman, Cornelius Cardew, John Cage, Keith Rowe og Christian Wolff, noe som er merkbart i hvordan han fremfÞrer sine improvisasjoner.
à si at dette er frijazz, er en sannhet med tusenvis av modifikasjoner. For Ä komme lenger unna det mange mener er «pling plong» nÄr det er snakk om frittgÄende musikk, er det nesten umulig Ä komme. For her gÄr alt svÊrt stille for seg. Tilbury legger pÄ mange mÄter fÞringene for hva som skal skje, og hans pianospill er hele veien fremtredende. SÊrlig gjelder det i det relativt lange Äpningssporet «seagull scareaming, dog barking», hvor minimalismen stÄr i fÞrersetet.
I «mews» skjer det litt mer, og de to «lÞsner litt pÄ slipsknuten» og «leker» seg fram til et slags felles sted Ä oppholde seg. Jeg tenker litt pÄ Cecil Taylor nÄr jeg hÞrer dette, men uten den fantastiske energien som Taylor innehadde. Her gÄr det i roligere former, men ikke uten at musikken blir spennende og interessant.
«Die Möwe», er litt tilbake til det meditative, noe de to behersker pÄ en fin mÄte. De kommuniserer fint og «samtalene» er vennlige uten at det er snev av mÄkeskrik eller andre forstyrrelser, fÞr man er over i «meeuw» og «seagull-e-gull», fÞr de gÄr inn for landing med «mÄge (rondo)», hvor landingen nesten ikke er merkbar for oss som har vÊrt med pÄ flyturen.
«Seagull Sonatas» er ikke blitt en plate for «hvermannsen», men sÄ er heller ikke leserne av salt-peanuts.eu i klassen «folk flest» eller «hvermannsen», sÄ for mange av vÄre fÞlgere vil nok denne innspillingen vÊre en spennende sak Ä dykke ned i. Det meste foregÄr pÄ stille og behagelig nivÄ, og det er spennende Ä fÞlge de to improvisere med hverandre og skape musikk som fascinerer.
Jan Granlie
Ola Paulson (as, plastic tube, comp. Prosessing), John Tilbury (p)