Den finske gitaristen Olli Hirvonen er bosatt i Brooklyn, New York. Han er inspirert av stort sett alle musikalske retninger, men mest fra rock og eksperimentell musikk, og i hans spillestil gjenspeiles mange forskjellige tradisjoner, men det heller mye mot å spille fort på den elektriske gitaren, som det gjøres i en del heavyrockband. Han vant 2016-utgaven av Montreux Jazz Guitar Competition, og han regnes som en av de ledende innenfor feltet i Norden.
Han er født i Lappenranta i det sydøstlige hjørnet av Finland, og begynte å spille gitar i niårsalderen. Han har studert ved Sibelius-akademiet i Helsinki hos Tim Hagans, Raoul Björkenheim og Teemu Viinikainen, og fullførte sin bachelor i 2011.
På plate har han i hovedsak vært å høre i amerikanske konstellasjoner, og på platene finner vi navn som Walter Smith III, Adam O’Farrill, Brian Krock, Donny McCaslin med flere.
På hans nyeste langspiller, «Displace», møter vi han sammen med pianisten Luke Marantz, bassisten Marty Kenney og trommeslageren Nathan Ellman-Bell. Vi får sju komposisjopner, alle gjort av Hirvonen, og alt beveger seg et godt stykke inne i den hardere rocken, men også med noen avstikkere til mer jazzrelatert musikk som for eksempel et band som Living Color, med gitaristen Vernon Reid var representanter for.
Når jeg hører gjennom platen får jeg en følelse av at Hirvonen har lyttet til alle «hurtigløperne» innenfor rockemusikken fra 70-tallet og fram til i dag. Det går fort unna når han virkelig slipper seg løs, og han viser sin gode teknikk gjennom hele platen, fra det rocka åpningssporet «No Light», via de roligere «Displace» og «Nondescript», som er to vakre ballader, og de nesten like rolige «Size Constancy» og «Faction», før han «fyrer den af» i den rocka «Tactile», hvor han fremstår med alle de rocketingene han kan, sammen med et band som gjør hva de kan for å trekke låten mot jazzen. Men det låter fint. Hirvonens teknikk er absolutt på plass, og låten fungerer fint i sammenhengen. Så avslutter de med «Unravel» hvor de tar det helt ned, og Hirvonen plukker fram den akustiske gitaren, noe han kanskje skulle gjort tidligere. For dette er en slags akustisk gitarjazz som er en fin avslutning på en variert plate i grenselandet mellom rock og jazz.
I det medfølgende presseskrivet kan man lese at han «seeks the commom ground between Tim Berne, Ralph Towner, Deep Purple and other longtime inspirations». Joda, Deep Purple kan jeg gjenkjenne, men Ralph Towner? Kanskje kan man med godviljen langt framme, assosiere sistesporets akustiske gitarspill med Towner, men det må skyldes at han benytter akustisk gitar, og spiller litt i det musikalske landskapet Towner har befunnet seg i i mange år, både solo og sammen med bandet Oregon. Og at han også spiller akustisk gitar på en strålende måte, er det ingen tvil om. På sistyesporet synes jeg han virkelig beviser det, og låten er en fin mid-tempo jazzlåt, som det kanskje burde vært flere av på platen.
Jan Granlie
Olli Hirvonen (g), Luke Marantz (p), Marty Kenney (b), Nathan Ellman-Bell (dr)
