Etter en tid uten å ha vært aktiv i platestudio, i likhet med Sonny Rollins, Thelonious Monk, Max Roach, Charles Mingus, George Russell, Sam Rivers og Cecil Taylor, ble 1968 et slags vendepunkt for flere av dem. I noen år var plateselskapene skeptiske til å utgi plater med moderne jazzmusikk på grunn av pop- og rockemusikken, som tok mesteparten av markedet. Mange av musikerne fant et marked i Europa, og hadde i flere år dratt over havet for å livnære seg på denne siden av Atlanterhavet, og for mange førte dette til en oppblomstring av den moderne jazzscenen i Europa, nesten uten sidestykke. Vi vet hva for eksempel oppholdene til George Russell og Don Cherry førte til i jazzen i Skandinavia, og her oppe skal vi være veldig glade for at de valgte å dele sine ideer og kunnskap med musikerne i denne delen av verden.
Ved siden av de smått fantastiske trioskivene at the «Golden Circle», Vol 1 & 2 på Blue Note Ornette og live-dobbeltalbumet An Evening with Ornette Coleman, begge fra Europa, innspilt i 1965, gjorde Coleman Chappaqua Suite for Columbia i 1966, før Blue Note Records kom på banen og utga studioalbumet The Empty Foxhole samme året. Men så var det stille fram til studioalbumet New York Is Now! — samme sessions skapte også albumet Love Call — som ble spilt inn Blue Note våren 1968. I mellomtiden hadde han også laget third stream-albumet The Music of Ornette Coleman.
Etter en Europa-turné tidlig på året, der han blant annet spilte med Yoko Ono Plastic Band i Royal Albert Hall i London, var Ornette Coleman tilbake i USA i mars 1968. Han gikk inn i en periode der han introduserte nytt musikkmateriale på konserter. Den nye ezz-thetics-utgivelsen fra det sveitsiske plateselskapet Hat Hut Records omfatter to konsert-opptak fra hver side av årsskiftet 1968-69, begge utgitt på Impulse! i 1968-69, og to studioopptak som ble utgitt på en 7-tommer på samme label i 1969.
Et opptak den 11. august 1968, gjort i Hearst Greek Amphiteatre ved University of California at Berkeley, ble utgitt som albumet Ornette at 12, mens opptaket fra Loeb Student Center ved New York University ble gjort den 22. mars 1969. Den radiovennlige 7-tommeren Man on the Moon/Growing Up ble spilt inn i O’Brian Studio i New Jersey den 7. juni 1969.
På «C.O.D.», «Rainbows», «New York» og «Bells and Chimes» — alle fra Ornette at 12 — får vi Ornette Coleman på altsaksofon, fiolin og trompet, Dewey Redman på tenorsaksofon, Charlie Haden på bass og en ung Denardo Coleman på trommer. På «Broken Shadow», «Comme il faut», Charlie Hadens «Song for Ché». «Space Jungle» og «Trouble in the East» er i tillegg Don Cherry på trompet og fløyte med. På studioopptakene fra New Jersey får vi «Man on the Moon» og «Growing Up». Her har Denardo fått fri til fordel for Ed Blackwell. I tillegg er Dr. Emmanuel Ghent er med på elektronikk på «Man on the Moon».
De to første albumene skulle være velkjente for våre lesere, mens den siste, som ble utgitt som single, kanskje er litt mer ukjent. Det som overrasker meg mest er egentlig Denardo Colemans utmerkede spill gjennom de to konsertopptakene. Her er han mikset relativt langt framme i produksjonen, slik at vi med letthet kan følge alt han gjør. Og bak får vi det vi har blitt så glad i med dette bandet – strålende 1960-tallsmusikk og tidlig frijazz på aller øverste hylle. Ornette Coleman viser også at hans trompetspill på denne tiden var absolutt godkjent, men det er som pågående altsaksofonist han virkelig briljerer. Og versjonen vi får av Charlie Hadens «Song For Ché» er formidabel!
I den relativt korte radio-singlen med den tidstypiske tittelen «Man on the Moon» — Apollo 11 ble skutt opp ni dager etter at opptaket ble gjort — ligger Ornette og bandet langt før sin tid. Dette er musikk som kunne vært gjort av noen av jazzens «opprørere» i dag. Ornettes tone i altsaksofonen er skarp og sterk, mens resten av bandet «rumler» i bakgrunnen. Blackwell helt der oppe med strålende og energisk trommespill. Og avslutningen, «Growing Up» er en deilig, og typisk Ornette-ballade med Charlie Haden langt der framme på strykebass.
Dette blir helt annerledes enn studioinnspillingene. På konsertopptakene får vi virkelig oppleve bandet «på hugget». Og det er ingen tvil om at denne gjengen med musikere var noen av de sterkeste på jazzarenaen på den tiden. Originale, kreative og med sterke, politiske budskap. Et must for alle de som mangler 7-tommeren, og som vil ha Ornette Coleman komplett i samlingen.
Jan Granlie
Ornette Coleman (alto saxophone, trumpet, violin), Dewey Redman (tenor saxophone), Don Cherry (trumpet, flute), Charlie Haden (bass), Denardo Coleman (drums), Ed Blackwell (drums), Dr. Emmanuel Ghent (electronics)
