Vibrafonisten, marimba-utøveren, improvisatoren og komponisten Patricia Brennan kommer fra Mexico. Hun arvet en dyp kjærlighet og takknemlighet for musikalske tradisjoner fra begge foreldrene. Og hun begynte å studere musikk da hun var fire år gammel, og spilte latinsk perkusjon sammen med salsa-plater med faren, og hørte på Jimi Hendrix- og Led Zeppelin-plater sammen med moren. I samme alder begynte hun også å spille piano, påvirket av bestemoren som var konsertpianist. Da hun var 17 år ble hun valgt ut blant musikere over hele Amerika til å være en del av Youth Orchestra of the Americas. I løpet av denne tiden turnerte hun i alle land i Amerika og opptrådte med musikere som Yo-Yo Ma og Paquito D’Rivera.
Før hun flyttet til USA, spilte hun med de beste symfoniorkestrene i Mexico, som Xalapa Symphony Orchestra og Mineria Symphony Orchestra. Hun hadde også allerede vunnet flere priser på marimba-konkurranser og unge artistkonkurranser i Mexico og i utlandet.
I New York har hun spilt med band og musikere som John Hollenbeck Large Ensemble, Michael Formanek Ensemble Kolossus, Matt Mitchells Phalanx Ambassadors, Webber/Morris Big Band, Tomas Fujiwaras 7 Poets Trio og Mary Halvorsons Amaryllis. Hun har også samarbeidet med pianisten Vijay Iyer som medlem av Blind Spot med forfatteren Teju Cole, hans store ensembleprosjekt Open City og flere ad hoc-prosjekter med musikere som bassisten Reggie Workman og trompetisten Wadada Leo Smith. Av egne prosjekter finner vi soloprosjektet Maquishti, Moch – en duo med perkusjonisten, trommeslageren og CJen Noel Brennan (DJ Arktureye), og det bandet hun nå er plateaktuell med – More Touch.
I denne konstellasjonen møter vi henne på vibrafon, elektronikk og marimba, Mauricio Herrera på perkusjon, Kim Cass på bass og Marcus Gilmore på trommer. Vi får 10 komposisjoner skrevet av Brennan, og allerede fra start legger vi merke til de latin-amerikanske i spillet og melodiene, hvor jeg blir litt forvirret over lydbildet i vibrafonen, som er koblet opp mot elektronikk, som «drar og trekker» i tonene, som jeg ikke er helt sikker på om jeg liker. Men kompet, for dette er vibrafon med komp, fungerer fint, og samspillet mellom Herreras perkusjon og Gilmores trommer fungerer utmerket.
Tittelsporet «More Touch» blir også preget av elektronikken som er med på å manipulere vibrafontonen, og jeg må spille gjennom platen en rekke ganger for prøve å forstå hvorfor hun gjør det. Jeg synes rett og slett det er unødvendig å manipulere vibrafonen, og jeg klarer ikke å forsone meg med det. Men tittelsporet er en vakker ballade, hvor samspillet mellom henne og Cass’ bass kunne vært utmerket, hadde det ikke vært for manipuleringen.
Og slik fortsetter det gjennom en rekke fine og neddempede låter. I «Space For Hour» trakterer hun marimba, som ikke er manipulert, og dette blir en ytterst neddempet og vakker sak, som viser hennes sterke tilknytning til det klassiske, men i «El Nahualli (The Shadow Soul)», er hun tilbake med manipuleringen. Og selv om de andre musikerne gjør en strålende innsats for å gjøre dette spennende, klarer jeg ikke å forsone meg med vibrafontonene. Det samme skjer i «The Woman Who Weeps», men ikke like mye i «Square Bimagic». Men her er det Cass’ bass som fører an, i en rytmisk og drivende fin låt, før vi får «Convergences», hvor Cass leverer en nydelig intro med fin tone i bassen, før elektronikken kommer inn sammen med vibrafon og marimba. Det samme skjer i «Robbin», men ikke like merkbart (og stressende) i «Sizigia (Syzygy)», som blir en fin låt med rytmisk tilslag, før de avslutter med «And There Was Light», som starter med et rytmisk parti, før Brennan kommer «svevende» med vibrafonen og elektronikken, men her på en helt annen, og mer tilfredsstillende måte enn tidligere. Men heller ikke her klarer hun helt å unngå manipuleringen, men i adskillig mindre grad enn tidligere.
Patricia Brennan er en uhyre spennende musiker, og en utmerket vibrafonist og marimba-utøver, men, som jeg har nevnt noen ganger nå, så klarer jeg ikke å forsone meg med manipuleringen av vibrafonlyden. Dessverre. For med unntak av det, får vi fine komposisjoner, og strålende spill over hele linja.
Jan Granlie
Patricia Brennan (vib, elec, marimba), Mauricio Herrera (perc), Kim Cass (b), Marcus Gilmore (dr)
