
Tenk deg et mÞrkt kjellerlokale eller et lagerskur uten altfor mange bekvemmeligheter for publikum. Tenkt deg en lys, relativt ung dame, med en altsaksofon pÄ magen, ifÞrt en eller annen festival-t-skjorte som ikke er sponset av et millionforetak, som gÄr litt hvilelÞst rundt pÄ scenen. Eller hvilelÞst er nok ikke det rette ordet. Innbitt, kanskje. Konsentrert? Viljesterk? Og litt bak pÄ scenen en flintskallet trommeslager med like mye innbitthet i blikket. Han skuer utover publikum, nesten med forakt i blikket. Publikum sitter pÄ harde trebenker og langt fra like komfortabelt som i en konsertsal beregnet pÄ «fiffen». En «fiff» som aldri ville satt sine pumps inn i dette lokalet. Det drikkes Þl rett fra flasken. Det snakkes lavmÊlt mens de siste publikummerne, de som har vÊrt ute for Ä rÞyke, kommer subbende inn. Og plutselig er vi der! Mette Rasmussens sterke stemme fÄr altsaksofonen til Ä skjelve, sÄ det nesten blir som Ä hÞre en ung utgave av Sidney Bechet eller danske Jesper Zeuthen.
Hun Äpner alene. Men vi er ikke i et loslitt lokale i en mÞrk kjeller. Vi er i Cankarjev pÄ Ljubljana Jazz Festival. (Det kan godt hende at Cankarjev er et mÞrkt og loslitt kjellerlokale, men det vet jeg ikke, for jeg har aldri vÊrt der). Etterhvert kommer ogsÄ trommeslageren Chris Corsano inn for Ä «snakke» med unge Rasmussen. Og det er tydelig at samtalen de har sammen er av det vennskapelige slaget. For jeg er vant til Ä hÞre Rasmussen adskillig «sintere» enn dette. Kan hande er det fordi det er to gode venner som samtaler. To som har hatt et uttall musikalske samtaler opp gjennom Ärene, og som er blitt som et gammelt ektepar eller siamesiske tvillinger.
NÄr den ene tar sats og «legger ut pÄ tur i det fri», fÞlger den andre tett i hÊlene og vet akkurat hvor den andre setter ned fÞttene og er pÄ vei.
PÄ denne konserten, den 4. juli 2015, er det nok ikke den amerikanske nasjonaldagen de feirer. Det fÞles som de heller feirer fellesskapet, og at de kan fÄ lov til Ä spille denne frittgÄende musikken for et lydhÞrt publikum.
For i lÞpet av de Ätte «strekkene» vi fÄr servert, er det energi og intensitet som preget lokalet. Rasmussen som bare blir bedre og bedre, og som det stadig blir mer og mer spennende Ä fÞlge, og Corsano som hamrer over trommesettet som var det bÄde hans stÞrste fiende og beste venn.
Hva lĂ„tene heter spiller overhode ingen rolle for lytteropplevelsen av denne konserten. I stedet for lĂ„ttitler som «Many People Were Scandalized â Some Still Are», «Folding in on Itself», «Todayâs White Blood Cell» eller en av de andre oppfinnsomme navnene, kunne man nesten like gjerne kalt lĂ„tene «I-VII». For dette er en plate hvor man ikke blir sittende Ă„ studere coveret, men heller en innspilling hvor man lener seg tilbake i stolen, etter Ă„ ha skrudd volumet opp til 11, og lar de to bare ta en. Kropp, sjel og pust. Ingenting annet betyr noe mens Rasmussen og Corsano fyrer lĂžs. Og de fyrer lĂžs med skarpladde vĂ„pen, sĂ„ bare pass deg Trump, neste gang det er 4. juli og denne duoen spiller ett eller annet sted i ditt nabolag!
Jan Granlie
Mette Rasmussen (as), Chris Corsano (dr, slide cl)
[amazon_link asins=’B07HPCMR74′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’8a26413b-d6ce-11e8-a16a-8f3936c4d211′]