På skive

ROOTS MAGIC

«Take Root Among the Stars»
CLEAN FEED CF545CD

Roots Magic er et italiensk ensemble som, så vidt vi vet, har kommet med to plater på Clean Feed-selskapet tidligere, «Hoodo Blues & Roots Magic» (2015), som er anmeldt HER, og «Last Kind Words» (2017), som er anmeldt HER.

Bandet består av klarinettisten klarinettisten Alberto Popolla, saksofonisten Errico de Fabritiis, bassisten Gianfranco Tedeschi og trommeslageren Fabrizio Spera. I tillegg har de invitert med Eugenio Colomo på fløyter i en låt og Francesco Lo Casco på vibrafon og gong på et par.

Musikken har sitt utspring i det afrikanske kontinent, godt blandet opp med relativt frisk, italiensk jazz, som har sine røtter godt innenfor 60-tallstradisjonen.

Vi får åtter låter, og det starter med Phil Cochrans friske og fine «Frankiphone Blues», som setter en fin standard, og som vil trekke til seg mange lyttere, før de går over i den friere, «Humility in the Light of Creator» av Kalaparusha Macrice McIntyre, og vi er midt inne i den tøffere delen av den amerikanske sen-60-tallsjazzen. Deretter følger Skip James’ «Devil Got My Woman», en deilig blues hvor bassklarinett og barytonsaksofon dominerer og som avleverer fine solier, før vi får en hyllest til saksofonisten Charles Tyler, som åpenbart har vært et forbilde for denne gjengen musikere. Hyllesten har fått tittelen «Still Screaming for Charles Tyler» og inneholder Cha Lacys «Out East» og Tylers «Man Alone». Og her går det virkelig unna. Dette er også en blues, men som tar oss rett inn på Manhattans mørkeklubber på 70-tallet. Musikken har klare røtter i Afrika, vi får en heftig og drivende barytonsaksofonsolo fra de Farbritiis over et heftig «fire flate»-bass-spill som svir i veggene. Og det swinger hemningsløst av hele bandet. Popolla overtar med en bassklarinettsolo som ville fått Eric Dolphy til å sperre opp øynene. Fantastisk! Og tøffere enn dette er det nesten ikke mulig å gjøre det.

Deretter får vi Ornette Colemans «A Girl Named Rainbow», hvor klarinett og altsaksofon vekselsvis deler på oppgaven med å «trekke» låten framover, noe de gjør på en strålende måte. Dette er en av Colemans fine ballader, som her får nydelig behandling. Charlie Pattons «Mean Black Cat Blues» er også en fantastisk blues. Ganske enkel i oppbyggingen, men som her får en deilig behandling fra de to blåserne, samtidig som bass og trommer pusher og dytter de to framover. Og å høre bassklarinett spille en sugende blues som dette, må være noe av det fineste jeg vet innenfor jazzen. Etter ett par minutter skifter stemningen litt, men de gode bluesriffene fortsetter, og jeg får en slags oppdatert Duke Ellington-følelse av spillet.

Så går de mot slutten med Sun Ras «When There is No Sun», også en seig blues med flott barytonsaksofonspill, og i en litt ryddigere versjon enn det man vanligvis opplevde med Sun Ra. Men de gode italienerne klarer ikke helt å holde seg i skinnet. De må «styrte» ut mot venstre, slik man skal når man gjør Sun Ra, og her anføres de i et kort strekk av Tederschis bass, før de igjen er inne i «blues-grooven». Deilig! før de avslutter med klarinettisten John Carters «Karen On Monday», som med en svevende innledning med vakkert klarinettspill, får oss til å sitte ytterst på stolen og vente på den store «grooven». Men den uteblir. Men det gjør ingenting, for dette er en strålende klarinettlåt, skapt av en av mine absolutte favorittklarinettister, og fremført på en ytterst «røddig» måte, og blir en verdig avslutning på dette strålende albumet.

Jeg har hørt mye på de to forrige platene med Roots Magic. Men denne gangen synes jeg de slår alle rekorder. Hele innspillingen er solid gjennomført. Musikerne har virkelig funnet kommunikasjonsformen, og hele veien er dette en sann fryd.

Anbefales på det sterkeste!

Jan Granlie

Alberto Popolla (cl, bcl, obj), Errico de Fabritiis (as, bs, harm), Gianfranco Tedeschi (b), Fabrizio Spera (dr, perc, zither), Eugenio Colomo (fl, bfl), Francesco Lo Casco (vib, gong)

Skriv et svar