Den amerikanske saksofonisten og fløytisten, Sam Rivers, eller Samuel Carthorne Rivers, som var hans egentlige navn, levde fra 25. september 1923 til 26 desember 2011. Han var aktiv på jazzscenen fra tidlig 50-tall, og ble en del av freejazz-bølgen på 60-tallet. Allerede fra hans debutalbum i eget navn, «Fuchsia Swing Song» (Blue Note, 1964), og fram til hans siste, «Trilogy – Offering, Progeny, Edge with the Rivbea Orchestra» (Mosaic, 2011), hadde han et relativt stort navn blant kjennerne innenfor den friere jazzen, og han gjorde en rekke samarbeidsprosjekter med blant andre Dave Holland (to utmerkede duoplater – «Dave Holland/Sam Rivers» og «Sam Rivers/Dave Holland vol.2» begge på Improvising Artists), James Newton, Alexander von Schlippenbach, Noël Akchoté og Tony Hymas, Julian Priester og de to strålende platene på danske Stunt Records, «Purple Violets (2004) og «Violet Violets» (2004) med bassisten Ben Street og trommeslageren Kresten Osgood. I 2012 kom den utmerkede innspillingen «Reunon: Live in New York» med Dave Holland og Barry Altschul ut på PI (anmeldt HER), og han har vært med som sidemann på plater med blant andre Barry Altschul, Steven Bernstein, Miles Davis («Miles in Tokyo»), Andrew Hill, John Lee Hooker, Jason Moran. Don Pullen, Cecil Taylor, Tony Williams og en rekke andre.
I de senere årene har plateselskapet NoBusiness i Vilnius, utgitt et par plater i serien «Sam Rivers Archive Project», hvor vi tidligere har fått «Emanation» (NOBUSINESS, NBCD 118) hvor han spiller med Cecil McBee (b), Norman Connors (dr) (anmeldt HER) og «Sam Rivers Archive Project, Volume 2: Zenith» (NOBUSINESS, NBCD 124) med Joe Daley (tuba, euph.), Dave Holland (b, c), Barry Altschul (dr), Charlie Persip (dr) (anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/sam-rivers-quintet/HER), begge utgitt i 2019.
Så er den tredje platen i serien her. Og her møter vi han sammen med de samme musikere som på «Reunion: Live in New York», nemlig bassisten Dave Holland og trommeslageren Barry Altschul. Innspillingen er gjort den 12. januar 1978 på Keystone Corner i San Francisco, og vi får en lang låt, «Richochet» som varer i 52 minutter og 14 sekunder.
I forhold til de to andre volumene i serien, synes jeg kanskje livelyden ikke er like god på denne, men det spiller egentlig ikke så stor rolle, når det er såpass dyktige musikere vi har med å gjøre. Og spesielt synes jeg bass-spillet til Holland er fremragende gjennom hele platen, og det er faktisk han som høres best også.
På denne tiden var det ikke mange plateselskaper som ville utgi plater med den fritt improviserte musikken, noe Rivers og hans medmusikanter merket. Derfor er det heller ingen plater på markedet med denne frittgående trioen med studioopptak. Men lyden på «Reunion: Live in New York», er adskillig mer akseptabel enn det vi får på denne «skjæringen».
Men det er i bunn og grunn bagateller i det store bildet. Bare det å få høre denne trioen i «fritt utløp» fra en klubbjobb, er såpass spesielt og stort at vi godtar det meste. Jeg har nevnt Dave Hollands utsøkte spill, og det er tydelig at han og Rivers hadde et tett og godt forhold. For kommunikasjonen mellom de to er nesten sømløs. Og Barry Altschuls trommespill er, som alltid, på plass hele veien.
Denne januarkvelden i San Francisco, var trioens sjette konsert på deres vestkyst-turné, men den første jobben hvor både Holland og Altschul medvirket. På de tidligere jobbene var det trommeslageren Bobby Battle som hadde ansvaret for trommespillet. Og denne spillejobben var visstnok ganske annerledes enn de andre på turneen. Her spiller Holland både bass og cello, og Rivers spiller både tenor- og sopransaksofon, fløyte og piano i løpet av den nesten time lange sessionen.
Og hele veien oser det av energi fra alle tre. Det er tydelig at både Rivers og Holland satte pris på å ha med Altschul på trommer, og jeg kan vel nesten ikke huske sist jeg hørte Dave Holland med såpass energisk spill som her. Og når han slipper til med solo, som etter ca. 16 minutter, er dette bare fantastisk. Og når Holland avrunder denne fantastiske soloen, kommer Rivers inn på piano, som passer perfekt inn i sammenhengen. Og bak koker det i trommene til Altschul. Rivers avleverer en fin pianosolo som bygger seg fint opp, og som avsluttes som om det var Don Pullen som trakterte pianoet. Deretter plukker Holland fram celloen, som legger seg ved siden av Rivers pianospill, før han tar over scenen med strålende spill.
Etter hvert får vi også en svært heftig trommesekvens fra Altschul, som Rivers tydeligvis liker, for han hyler begeistret, omtrent som det typiske, amerikanske publikum på en konsert de elsker. Og mot slutten får vi også Rivers på fløyte, som han var en av de få jeg syntes virkelig mestret dette litt «vanskelige» jazzinstrumentet.
Selv om man kan utsette ett og annet på lyden på denne «skjæringen», er det ikke verre enn at man etter kort tid venner seg til det og lar denne strålende musikken ta overhånd over det meste man ellers skulle ha gjort denne dagen. Jeg lar meg i alle fall begeistre storligen av det de tre leverer, og det bass-spillet vi her får fra Dave Holland er av absolutt «ypperste» klasse.
Sammen med de to andre platene i «Sam Rivers Archive Project» og «Reunion: Live in New York», er denne innspillingen obligatorisk i enhver platesamling med respekt for seg selv. Spesielt hvis man er ute etter energisk triojazz fra en av de mange gullaldrene i jazzen. Og Sam Rivers blir jeg aldri lei av!
Jan Granlie
Sam Rivers (ts, ss, fl, p), Dave Holland (b, c), Barry Altschul (dr)
