For mange år siden, jeg tror det var på slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet, hørte jeg (og mange med meg) det canadiske bandet Shuffle Demons under Moldejazz. Grunnen til at jeg husker bandet og konserten var at det ikke var hver dag man hørte et band med fire saksofoner pluss bass og trommer med en såpass solid energi som det dette bandet kunne servere.
Nå er det gått mange år siden sist jeg så bandnavnet Shuffle Demons på et platecover eller et festival- eller klubbprogram. Egentlig trodde jeg bandet var historie for lenge siden, men plutselig dukket deres nye plate, «Crazy Time» opp i postkassen.
De har utgitt en rekke plater i hjemlandet før denne, så det er nok bare jeg som ikke har fulgt med i timen og ikke registrert dem i løpet av disse årene. Men jeg gledet meg relativt mye, da jeg puttet platen i spilleren første gang. Var det den samme energien som jeg husker? Er bandet det samme? Vil musikken treffe meg like mye nå som den gang?
Bandet består i dag av Richard Underhill (as, bs, v), Stich Wynston (dr, perc, v), Kelly Jefferson (ts, v), Matt Lagan (ts, v), Mike Downes (b, v), Mike Murley (ts) og Jim Vivian (b), og skal man beskrive bandet kort, så er det som et slags street band som høres uts om de kommer fra New Orleans, uten trompeter, tromboner og tuba.
Vi får 10 komposisjoner, hvor de fleste er skrevet at Underhill, pluss en av Jefferson og en de har skrevet i fellesskap. Og jeg må innrømme at det var en del år som forsvant og jeg var tilbake i Molde igjen når førstelåta «Cat Walk» dro i gang. Og helt fram til avslutningen, «Blue Chameleon» låter dette som et friskt liveband, som ville få ethvert klubblokale til å koke. For det er mye energi igjen i bandet, selv om jeg ikke føler den samme entusiasmen i dag som den gang. Det kan selvsagt skyldes at jeg har hørt enormt mye musikk siden den gang, både spennende ting og mer kjedelige ting. Men det er ikke tvil om at gjengen fra Canada fremdeles holder fanen høyt og leverer publikumsmusikk som vil glede ethvert publikum de møter på sin vei.
Shuffle Demons er fremdeles et velspillende og, ikke minst, underholdene band som vil kunne glede de fleste publikummere de spiller for også i 2020. De har en løs og fin måte å spille på som fascinerer, og underholdningsverdien er deilig og stor.
Et band jeg gjerne hører live igjen, med en håndbayer eller ti innenfor den gamle festival-t-skirten fra Molde det året de gjestet byen. Og jeg ville danset rundt etter denne deilige kombinasjonen av energisk og festglad jazz ispedd litt rap og halløy! Det blir ikke like mange bayere og halløy i heimen når platen avspilles, men det er jo ofte slik med plater. Man responderer ikke like aktivt på dem som å høre musikerne i levende live.
……….
Many years ago, I think it was the late 80’s or early 90’s, I heard (and many with me) the Canadian band Shuffle Demons during Molde Jazz. The reason I remember the band and the concert was that it was not every day you heard a band with three saxophones plus bass and drums with such solid energy that this band could serve.
Now it’s been many years since I last saw the band name Shuffle Demons on a record cover or a festival or club show. Actually, I thought the band was history a long time ago, but suddenly their new record, «Crazy Time» appeared in the mailbox.
They have released a number of records in their home country before this one, so it is probably only I who have kept up with the band during these years. But I was enjoying myself a lot when I first put the disc in the player. I was thinking was it the same energy I remembered? Is the band the same? Will music hit me as much now as it used to?
The band today consists of Richard Underhill (as, bs, v), Stich Wynston (dr, perc, v), Kelly Jefferson (ts, v), Matt Lagan (ts, v), Mike Downes (b, v), Mike Murley (ts) and Jim Vivian (b), and to describe the band briefly, it is like a kind of street band that sounds like they come from New Orleans, with no trumpets, trombones and tuba.
We get 10 compositions, most of them written at Underhill, plus one by Jefferson and one they co-wrote. I have to admit that a few years disappeared and I was back in Molde again when the first song «Cat Walk» started. And right up to the end, «Blue Chameleon» sounds like a fresh live band that would make any club room boil. Although I do not feel the same enthusiasm for music today as I used to, there is a lot of energy left in the band. Of course, this may be because I’ve heard a lot of music since then, both exciting and boring stuff. But there is no doubt that the gang from Canada still holds the fan high and delivers audience music that will delight any audience they meet on their way.
Shuffle Demons are still a well-played and, not least, entertaining band that will delight most audiences they play for even in 2020. They have a loose and nice way to play that fascinates, and the entertainment value is delicious and great.
A band I would like to hear live again, with the old festival t-shirt from Molde the year they visited the city. And I wanted to dance around after this delicious combination of energetic and party-happy jazz sped up rap. There are not as many Bayers and Hall Islanders in the home when the disc is played, but discs are often the same. One does not respond as actively to them as to hear the musicians alive.
Jan Granlie
Richard Underhill (as, bs, v), Stich Wynston (dr, perc, v), Kelly Jefferson (ts, v), Matt Lagan (ts, v), Mike Downes (b, v), Mike Murley (ts), Jim Vivian (b)
