SOL SOL er noe av det nærmeste man kommer et svensk stjerneband innenfor den nyere jazzen. Her møter vi saksofonisten Elin Forkelid, gitaristen David Stackenäs, bassisten Mauritz Agnas og trommeslageren Anna Lund, alle med en relativt lang fartstid i den nyere, svenske jazzen. Forkelid kom i 2020 ut med platen «Plays for Coltrane» på samme selskap, som var en flott hyllest til John Coltrane, en plate som er anmeldt HER. David Stackenäs har vært å høre med en rekke musikere, så som Fire! Orchestra, Emil Strandberg, Labfield, Agape, Seval, Ken Vandermark, Sten Sandell, The New Song, Tri-Dim og mange flere, mens Konrad Agnas, en av de mange Agnasene i den svenske jazzen har vært å høre med sine brødre i Agnas Brothers, og Tempus. Og Anna Lund har vært å høre med Anna Högberg Attack, Flocken, Hurrakel! og Malin Wättring 4, for å nevne noen.
SOL SOL kom med sin debut i 2019, og «Unaccustomed Soil» fik god omtale her på salt peanuts*. (anmeldelsen kan du lese HER).
Deres nye innspilling er en fin fortsettelse på deres første forsøk. Da hadde jeg et ønske om å høre mer til denne kvartetten, og endelig er mine ønsker tatt til følge, og det er bare å lene seg tilbake og nyte denne fine utgivelsen.
Også på denne innspillingen er komposisjonsjobben gjort av Forkelid og Stackenäs, og de starter med Forkelids fine ballade «Canada», med Forkelid i fint Coltrane-inspirert spill på sopransaksofon, før Stackenäs avleverer en strålende gitarsolo som er en fin forlengelse av Forkelids sopransaksofonspill.
Så er de over i Forkelids «Gladjazz», som er et godt stykke unna det vi, i alle fall i Norge, kaller gladjazz. Men også her befinner vi oss i et slags oppdatert Coltrane-landskap, men ikke slik at Forkelids tenorsaksofonspill blir en kopi, men helt hennes eget. Men det ligger en Coltrane og lurer i bakhodet på den dyktige saksofonisten, som kommer godt fram i spillet hennes.
Og bak har Agnas og Lund den fulle og hele kontrollen på hva som foregår. Stackenäs gir til beste spiull som nesten kunne vært både en ung Bill Frisell og en like ung John Scofield, med en kreativitet og en oversikt som er strålende. Dette er en relativt fri fremføring som swinger utmerket, og som viser hvilke strålende musikere vi har å gjøre med.
Og variasjonen fortsetter med Stackenäs’ «Blanksmörjefabrikören», som vender litt tilbake til åpningssporet, og med et gitarspill som nærmer seg Pat Metheny fra den tiden han slo gjennom på ECM. Men her er det et kollektiv vi hører, som samarbeider og er likestilt på en fin måte.
Forkelids «Bulgakov» er en fin sak hvor Agnas får styre på en fin måte før Forkelid tar styringen, igjen med utpreget Coltrane-tone i tenorsaksofonen. Og det hele er bare deilig, før vi får de to Stackenäs-komposisjonene «Tesseract Flax», som er mer gitarheltene fra 90-tallet med Frisell og Scofield på bakrommet, og den nydelige balladen «Skam går på torra land», hvor man spesielt legger merke til Agnas sin fine bass-solo, som ligger tett på Charlie Haden på sitt beste, før vi får Forkelids «What Year Is It?» som tar oss med ut på en deilig reise i tenorsaksofonens deilige rike med nesten litt rocka trommespill fra Lund og hvor Forkelid virkelig får strekt ut, før de avrunder med «The Ocean», en nydelig ballade for sopransaksofon
Og hele veien er dette et kollektiv av høy internasjonal klasse. Dette er fire musikere som kjenner hverandre godt, og som vet å utnytte sine sterke sider og lage musikk som både er kreativ, vakker, tøff og deilig. Og om de fire lurer på hvilket år det egentlig er, et betimelig spørsmål i disse korona-tider, hvor dager og måneder nesten går i ett, så spiller det ingen rolle. For dette er ikke musikk med «best før»-dato. Dette er en plate spekket med deilig jazz i arven etter John Coltrane, og er kanskje slik Coltranae ville ha spilt om han var blant oss i dag.
Nydelig, og akkurat slik det skal gjøres for å fornye musikken til noen av de største i jazzhistorien!
Jan Granlie
Elin Forkelid (ss, ts), David Stackenäs (g), Mauritz Agnas (b), Anna Lund (dr)
