Gitaristen Stein Urheim kommer fra Bergen, og har de senere årene markert seg som en original og velspillende musiker, både på egne prosjekter og sammen med andre, og kanskje er samarbeidet med vokalisten Mari Kvien Brunvoll eller det utmerkede prosjektet «Hildo» med Tore Brunborg og Berit Opheim, det flest kjenner til.
På sin nye innspilling, «Downhill Uplift» samarbeider han med noen av Norges ledende musikere på hvert sitt instrument, som bassisten Ole Morten Vågan, og trommeslagerne og perkusjonistene Hans Hulbækmo og Kåre Opheim. Selv trakterer Urheim diverse gitarer, vokal, bouzouki, tambura, mandolin, tanbur, munnspill, fløyte, elektronnikk, synth og perkusjon, så det er en riktig multiinstrumentalist som her legger ut på tur.
I tillegg til seks egne komposisjoner, gjør de også Alan Wilsons «Poor Moon» i en fin versjon. Og det starter fint og litt svevende, i et slags americana-landskap, et landskap Urheim tydeligvis trives godt i. I andresporet, «Brave New World Revisted Again» starter de med en deilig trommeintro, før resten kommer inn, og vi beveger oss raskt inn i et slags amerikanske 70-talls rockelandskap a la gamle, gode Poco, kanskje. Men det er gitaren til Urheim som spiller hovedrollen når ikke 70-tallets typiske vokaltradisjon kommer. En fin og nostalgisk låt. Bergen er en by med gode og klare country- og americana-tradisjoner, og man skal ikke se bort fra at Urheim har lært mye derfra, og at mange bergensere med cowboyhatt og langt, grått skjegg jubler over denne låten.
Så følger «Amalfitano» kan være en hyllest til den franske fotballspilleren Morgan Amalfitano (kjent fra lag som Sedan og Lorient, før han «slo gjennom» i Marseille, West Bromwich Albion – på utlån, West Ham United, Lille og Rennes), men skal man dømme etter den litt droneaktige gitaren og vibrafonspillet til Hulbækmo, så tror jeg ikke det. Dette er langt fra fransk fotball, og mye mer i dronelandskapet enn fransk fotball noen gang kommer til å bli. Dessuten ville aldri trommeslageren og Liverpool-supporteren Kåre Opheim vært med på en hyllest av en spiller som ikke spilte på hans lag.
Deretter får vi «Sound», som er en kreativ gitarlåt med typisk 70-tallsvokal og med litt innfløkt rytme, som countryavdelingen nok vil ha litt problemer med å følge. Men med følsomt og litt Bill Friselsk gitarspill, og fint komp, blir dette en fin reise inn i Urheims lydverden.
«Free To Go» er en fin vise med dubbing av gitarer i starten, før de andre kommer inn. Svevende og fint. Og det er tydelig at dette er musikk som Urheim har tenkt lenge på, for dette er ikke musikk som gjøres «på sparket». Og når alt samler seg, får vi en fin låt som swinger deilig med orgelbrus og det hele, før vi får «Lamp» som gir oss mer 70-tallsvokal i et slags americana/blues- landskap som låter deilig og som minner meg om noe banjoisten Bela Fleck eller mandolinmesteren David Grisman kunne gjort, som nesten sømløst går over i Alan Whites «Poor Moon» Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenker på Ry Cooder når jeg hører denne låta, men det kan komme av gitarspillet, som gjerne kunne vært gjort av den gode amerikaneren. Og når de beveger seg dypt inn i det amerikanske, som på denne låta, så er det en enkel sak å ty til Cooder, David Lindley og andre som forsket i utkanten av den amerikanske countryen og bluesen.
Det er hevet over enhver tvil at Urheim har minst ett ben i den amerikanske musikken. Og jeg synes han behersker stilartene i countryen og bluesens utkantstrøk, like mye som han takler å bevege seg inn i den norske folkemusikken med «Hildo». Og det er aldri noe å utsette på hans selskap av medmusikanter. De er hele veien med på å pushe Urheim framover, og levere det beste han kan i disse låtene.
Dette burde være en gullgruve av en plate for de som har hyllene fulle av musikk med Ry Cooder, David Lindley, Bela Fleck, David Grisman, pluss noen meter med amerikansk 70-tallsrock (og sikkert noen bergenske avleggere av sorten), som var så populære på Vestlandet for en del år siden.
For Urheim har laget en fin og stilriktig plate, som skiller seg ut, ikke minst i den norske jazzen, og som kan være med på å revitalisere 70-tallsmusikken på en fin måte.
Jan Granlie
Stein Urheim (g, v, bouzouki, tambura, mandolin, tanbur, munnspill, fl, elec, synth, perc), Ole Morten Vågan (b), Kåre Opheim (dr, perc), Hans Hulbækmo (dr, perc, vib, fl)
