Den norske bassisten (og vokalisten) har delt sitt musikalske liv inn i to (eller tre) forskjellige deler. Den ene ligger trygt forankret innenfor jazzen, hvor han nesten kan plasseres i hvilken sjanger som helst, og han fikser det på en overbevisende måte. Han har spilt inn plater med klarinettisten og saksofonisten Jens Arne Molvær, den hardtsvingende jazztrioen Urban Connection, fiolinjazz med Ola Kvernberg Trio, med Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, de råtøffe banda The Core og Shagma og i trio med pianisten Vigleik Storaas. Så har han sin folkemusikk og samiske forbindelse med folkemusikkgruppa Harnihomba og den samiske i duoen Skaidi (med den avdøde joikeren Inga Juuso) og Arvvas med joikeren Sara Marielle Gaup.

I tillegg har han sitt soloprosjekt gående. Hvor han befinner seg et godt stykke inne i americanaen. Hans forrige soloinnspilling, «Stillhouse» (2011) fikk glimrende kritiker, og medførte oppvarmingsjobber for Lynyrd Skynyrd (eller var det Little Feat) på deres norgesturné, som igjen førte ham over havet til turné i USA.

I første halvdel av 2015 bodde Raknes med familien et halvt år i Argentina. Og Raknes er ikke en person som bare kan sitte i ro, leke med barna, gå på stranda og kun være familiefar i et halvt år. Han hadde selvsagt med seg bassen på ferie, og mens han satt under palmene (eller hva det er man sitter under i Argentina), bestemte han seg for å lage ny soloplate mens han allikevel hadde tid og anledning.

Så den 17. og 18. juni inviterte han med gitaristen Patricio Hemosilla og trommeslageren og perkusjonisten Tiki Cantero i Rhomaphonic studio for å spille inn 12 nye låter for albumet «Down South».

Mesteparten av stoffet er skrevet av Raknes, med klare, amerikanske røtter. I tillegg har han lånt John Prines «Angel From Montgomery», Olney, Lanois og Harris’ «Deeper Well» og Guns’n Roses (!) «Sweet Child Of Mine».

Musikken kan på mange måter sammenlignes med hans forrige soloinnspilling «Stillhouse», men jeg føler kanskje at låtmaterialet ikke er like solid denne gangen. Eller er det slik at vi forventer enda mer fra den gode bassisten denne gang, på hans andrerunde?

Men hele veien låter det støvlagt prærie av musikken. Raknes synger som han skulle vært født og oppvokst i den gamle TV-serien «Gunsmoke» eller i filmen «For en neve pesos». Innimellom er avstanden til Tom Waits heller ikke lang, som på hans egen «Mr. Black Jack». Alt låter ytterst autentisk, og det er ikke mulig å høre at han kommer fra Midsund utenfor Molde, og ikke fra Texas eller innover der. Og hans bass-spill er det aldri noe å utsette på. Han klarer seg godt som soloartist, kun med stemme (litt plystring) og bass.

Men, som sagt, så kunne jeg ønske meg litt bedre låtmateriale. Ikke at Raknes sine komposisjoner på noen måte er dårlige, men noen flere Prine-komposisjoner, eller en og annen Neil Young eller Johnny Cash-sak innimellom hadde gjort seg.

Jan Granlie

Steinar Raknes (v, b), Patricio Hemosilla (g), Tiki Cantero (dr, perc)