Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

SUPER METAL HEAVY

«Gong Spash Midi Mini»
HUBRO MUSIC, HUBROLP3611

Når det dukker opp en plate med et band som kaller seg Super Metal Heavy, så regner vi nesten med at den er feilsendt. Men denne gangen kan vi ikke skylde på Postnord. Det har nok vært meningen at vi på salt peanuts* skulle komme med våre synspunkter på perkusjonisten Kim Åge Furuhaugs nyeste prosjekt.

Ifølge hjemmesiden til utgiveren, Hubro Music, så lager Super Metal Heavy musikk ved å spille det mest undervurderte og mystiske instrumentet i ethvert band: cymbalene. Super Heavy Metal sitt andre soloalbum tar et skritt videre fra debuten. Fra bare å fokusere på cymbaler uten effekter, er dette albumet fylt med prosessering og synths, alt basert på cymbaler. Musikken er spilt inn i lange dager med eksperimentering i studio, og Furulund sier selv om albumet at han ønsket ikke noen regler for melodiene, han ønsket å være fri og ikke vite hva de skulle lage. Det vil si omtrent som et helt alminnelig freejazz-album, bortsett fra at han her kun samarbeider med Ådne Meisfjord på prosessing, som vi tolker som behandling av cymballydene.

Vi får seks improviserte «strekk», og fra start til mål er dette relativt dyster musikk som samtidig er fascinerende, og som kunne passet perfekt inn i de skumlere scenene i en eller annen krimserie på fjernsynet. Vi får en del repitative «strekk» hvor cymballyden endrer seg litt etter litt i den elektroniske bearbeidingen, og musikken beveger seg fra det dystreste dystre, til (litt) mer positive vibrasjoner. Og innimellom føler vi at vi har nådd så langt ned i undergrunnen det er mulig å komme, og vi ser oss rundt i dette merkverdige universet, og lurer litt på om vi egentlig har lyst til å være her. Men så blir vi t6att med på en reise oppover gjennom ukjente verdener igjen, og til slutt ender vi, mer eller mindre opp der vi startet, men ikke uten at vi må innom noen musikalske verdener vi sjelden oppsøker. Og hele tiden er det kommunikasjonen mellom Furuhaugs cymbalspill og Mejsfjords bearbeiding og behandling av lydene som er mest fascinerende. Jeg vet ikke om cymbalspillet først er tatt opp, hvorpå de to har samarbeidet om bearbeidingen. Men hvis dette er musikk de kan fremføre på konsert, og at alt skjer der og da, imponeres jeg av samspillet.

Men som sagt, jeg fascineres av det jeg får høre, særlig i starten. Og det er ikke enkelt å lage fascinerende musikk kun ved hjelp av cymbaler og bearbeiding av lydene fra disse. Det krever sitt, både av den som trakterer cymbalene og den som skal behandle lydene. Men jeg synes de to, som her har «boltret» seg i studio, har fått mye spennende ut av cymbalene.

At Furulund kaller seg Super Heavy Metal, kan i beste fall forvirre den beinharde heavyrock-fansen. Eller de kan få lyst til å høre mer av denne musikken og bevege seg nærmere inn i Hubros musikalske verden, hvor de kan finne mye spennende, og sikkert også nye musikalske verdener de ikke kjenner fra før.

Men om jeg blir mer begeistret for heavy metal etter å ha hørt hva Furuhaug og Meisfjord har fått ut av cymbalene, vet jeg ikke. En del av musikken kan fortone seg som relativt repeterende, men setter man seg godt til rette, skrur opp volumet til max, uten å tenke på naboer og andre, så finner man hele tiden spennende detaljer i spillet som fascinerer. Men om jeg kommer til å spille denne platen med så mange andre til stede, vet jeg ikke. Til det tror jeg denne innspillingen kan bli litt for sær.

Jan Granlie

Kim Åge Furuhaug (cym), Ådne Meisfjord (prosessing, synth)

Skriv et svar