Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

SUPERPOSITION

«Superposition»
WE JAZZ CD 21

Superposition er et relativt ungt superband fra Finland og Helsinki. Bandet ledes av trommeslageren Olavi Louhivuori, som vi kjenner fra en haug med finske band, pluss at han en periode spilte med trompeteren Tomasz Stanko og hans nordeuropeiske band. Han er kanskje mest kjent fra bandet Oddarang og Illmilieki Quartet, men han har også spilt inn plater med musikere som den norske bassisten Mats Eilertsen, Alexi Tuomarila Trio, Mark O’Leary med flere siden han debuterte med Joona Toivanen Trio i 2000. Baryton- og altaksofonisten Linda Fredriksson kjenner vi best fra trioen Mopo, ett av de tøffeste banda i Finland akkurat nå, mens tenorsaksofonisten Adele Sauros har studert ved Metropolia Polytechnic’s pop & jazz department i Helsinki, og oppholder seg tidvis i Groningen i Nederland, hvor hun studerer ved Prins Claus-konservatoriet. Og hun regnes som en av de nye stjernene på den finske jazzhimmelen Bassisten Mikael Saastamoinen har tidligere markert seg i det fine bandet OK:KO, som var ett av de første banda som gjorde plate på selskapet We Jazz i Helsinki. Før det gjorde de platen «Land E», som vi anmeldte på salt peanuts* i 2017, før «Syrtti» kom på We Jazz i 2019.

På dette debutalbumet får vi åtte komposisjoner, hvorav seks er gjort av Louhivuori, en av Fredriksson og en av Saastamoinen, og de starter med Saastamoinens «Antiplace», som er en løs og fin, og moderne låt, hvor Fredriksson bemerker seg med sitt fine altsaqksofonspill, selv om vi forbinder henne mest med barytonsaksofonen. Men hun får ikke regjere så lenge, før Sauros blander seg inn og vil ha noe å si. Og det sier hun med full kraft. Og det er de to saksofonistene som fører an i denne låta.

Og det er oftest de to som fører an i de åtte låtene. I andresporet, «Bilawal», som Louhivuori står ansvarlig for, beveger de seg godt innenfor den friere delen av jazzen, hvor Sauros høres ut som hun har gått i skole hos de frittgående, amerikanske musikerne som vokste fram på slutten av 60-tallet. Og her viser hun virkelig hvilket potensiale hun har som relativt frittgående tenorsaksofonist. Kan hende har hun hørt en del på «maesto» Juhani Aaltonen også, men det er mer trøkk i Sauros i dag enn det er i Aaltonen. En fin låt som er litt typisk Louhivuori, og hvor både han og Saastamoinen pusher de to damene til å yte sitt ytterste.

Så kommer «Ballad No. 3», også av Louhivuori, hvor vi får en fin bassintro før de andre kommer inn, og vi får en vakker ballade med saksofondamene i front, før vi får Louhivuoris «Mimo», også en ballade, hvor det innimellom er helt stille, før saksofonistene leder oss gjennom et fint tema med små variasjoner.

Deretter får vi nok en ballade, nemlig Louhivuoris «Choral». Kanskje blir det litt stille med tre såpass stillegående låter etter hverandre. Men siden det gjøres såpass fint som her, med strålende saksofonspill, gjør det ingenting. Både «Mimo» og «Choral» er korte låter, som nesten fungerer som to introer til Fredrikssons «Wasteland», hvor det også går stille for seg. Han har skrevet et fint tema som saksofonistene dveler ved, før det endrer seg en smule. Men raskt er de tilbake i det litt meditative og vakre, og vi får en nydelig altsaksofonsolo fra Fredriksson, hvor det nesten høres ut som hun forsøker å få de andre musikerne med seg i litt heftigere spill. Og det høres ut som Louhivuori gjerne vil bli med, men komponisten holder hele veien igjen, så Fredriksson lar gutta bestemme, og vender tilbake til det vakre temaet sammen med Sauros. Vakkert.

Så får vi Louhivuoris «For the Fallen», også en overraskende stille låt, med nydelig barytonsaksofonspill fra Fredriksson, som vi er vant til å høre henne «kline til» med, mens hun her tar det svært rolig i svingene, og v får en følelse av Lars Gullin. Og Sauros kommer inn og spiller tenorsaksofon nesten som Stan Getz, før de runder av med Louhivuoris «March», som istarten langtfra er en marsj, men en stillegående sak. Men vi sitter ytterst på stolen og venter på at de virkelig skal «strekke ut», og vi får en slags marsj fra Saastamoinen. Men her dreier det seg ikke om en seiersmarsj. Mye heller en marsj tilbake fra slagmarken, hvor man har tapt slaget og skal være glade for at de i det hele tatt har overlevd. Men det er en usigelig vakker marsj de fremfører. De to saksofonene (tenor- og altsaksofon) fremfører et nydelig tema over en traust bass og løse trommer, før de to damene utvikler temaet litt og går litt ut til siden, før det er slutt.

Denne siste låten er faktisk såpass vakker at jeg for hver gjennomspilling av platen, spiller «March» minst to ganger.

Jeg hørte bandet under fjorårets Tampere Jazz Happening, en konsert jeg ga god anmeldelse i vår dagsrapport fra den 1. november (anmeldelsen kan leses HER). Platen er innspilt noen uker før de spilte i Tampere, men jeg kan kjenne igjen de fleste elementene fra den konserten i det de serverer på platen, selv om et slikt band helst skal høres live, som i den tettpakkede klubben Telakka i Tampere, hvor det å få seg en stol å sitte på omtrent er som å vinne i Lotto.

Og selv om jeg hørte bandet i Tampere, blir jeg en smule overrasket over resultatet på plate. Mest fordi Fredriksson holder seg så til de grader i skinnet, og at jeg synes Sauros imponerer enda mer på plate enn hun gjorde live. Og kompet er støtt som Kovddoskaisi (Finlands høyeste fjell og er på beskjedne 1242 m.o.h.).

Debutalbumet med Superposition er velprodusert, og ytterst deilig å lytte til. Så får vi bare godta at den store overraskelsen er at de i store deler av platen holder seg helt nede på bakken med nydelig og kontrollert spill. Anbefales!

Jan Granlie

Olavi Louhivuori (dr), Adele Sauros (ts), Linda Fredriksson (as, bs), Mikael Saastamoinen (b)

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.