Tamil Rogeon er en av Canadas mest kjente bratsjister og dirigenter. Fra å lede Melbourne Symphony Orchestra til innspillingen «Son Of NYX» er det en lang vei, og med denne platen, som canadierne regner som en jazzplate, samarbeider han med flere av de ledende jazzmusikerne i Melbourne-området.
På platen spiller han selv bratsj (viola), og han har alliert seg med trommeslageren Danny Fisher, bassisten Sam Anning, perkusjonisten Javier Fredes og vokalisten Rita Sachs, pluss at både Rogeon, Sam Keevers og Daniel Mougerman er med innimellom på arp.
Selv sier selskapet om platen at bandet kanaliserer den kosmiske energien til Yuseff Lateef, Herbe Hancock og lignende musikere. Og selv sier Rogeon at han ville lage en be bop-plate. Han ønsket å løage en modaljazz-plate, som ikke så ofte gjøres ved hjelp av bratsj. Han ønsket å snakke med en tyngre stemme, mer lik en tenorsaksofon, og han mener bratsjen er mørkere og tykkere, og at den snakker saktere.
Vi får seks komposisjoner, som alle er laget av Rogeon, og det starter med «House Of Wheels», og jeg hadde faktisk forventninger til denne musikken før jeg satte på platen. Men allerede fra første tone hører vi at dette ligger et godt stykke unna strykere (fiolinistene) som de mest kjente innenfor jazzen, så som Stuff Smith, Stéphane Grapelli og Billy Bang, for å nevne noen. Og det er kanskje bare Jean-Luc Ponty, i noen av hans mest elektroniske perioder som dette kan sammenlignes med. Men å kalle det be bop, er omtrent så langt fra sannheten det er mulig å komme.
For fra start er dette en slags jazzrock, som låter noe i nærheten av det mest hjelpeløse innenfor sjangeren som kom for noen tiår siden. Riktignok synes jeg Rogeon spiller helt ok bratsj, og hans spill passer godt inn i historien. Men med de musikerne han samarbeider med, har svært lite kunnskap om be bop og de musikerne som virkelig kunne/kan spille den jazzsjangeren. Særlig er bruken av arp sjenerende i lydbildet gjennom hele platen, og er kun med for å ødelegge Rogeons bratsjspill.
Jeg kan ikke med min beste evne forstå hvorfor han ikke har funnet andre, og mer be bop-vennlige musikere til dette prosjektet, for her er omgivelsene så til de grader med på å ødelegge en plate som med rett produksjon og de rette musikerne kunne blitt hørverdig.
Dette er musikk som får meg til å klø akkurat der man ikke kommer til på ryggen. Det er plastisk, forsøksvis rocka, og har fint lite med be bop å gjøre!
Jan Granlie
Tamil Rogeron (viola, arp), Danny Fisher (dr), Sam Anning (b), Javier Fredes (perc), Rita Sachs (v), Sam Keevers (arp), Daniel Mougerman (arp)
