Gitaristen Teis Semey ble født i Aalborg i 1993. Han studerte ved konservatoriet i Amsterdam sammen med blant annet Jesse van Ruller. Som 21-åring vant han førstepris og pressepris i Princess Christina musikkonkuranse, og ble tildelt Keep An Eye Jazz Award i 2017 samt Best Coltrane Arrangement-prisen og presseprisen i Leiden Jazz Awards 2016. I 2018 ble han valgt ut til den internasjonale InJazz Congress i Rotterdam. Deretter tilbrakte Teis et halvt år i Los Angeles og studerte med gitaristen Bruce Forman. Han spilte i den anerkjente jazzklubben Blue Whale i tillegg til at han ble med flere forskjellige
prosjekter, hvoretter han returnerte til Amsterdam for å fullføre sitt andre album «Throw Stones».
Som bandleder har han tidligere utgitt albumet «Where The Fence is the Highest» (TRPTK, 2019) og nå kommer altså hans nyeste produksjon. «Where The Fence is the Highest» var et akustisk to-suite-verk, og var et nesten-symfonisk album bestående av to jazzsuiter. Noe helt annet er «Throw Stones» er et fartsfylt og flerfarget album som omfavner både elektronisk dansemusikk, kammermusikk og improvisert akustisk ensemblespill. «Throw Stones» ble hovedsakelig spilt inn i 2019 i studioet til konservatoriet i Amsterdam, men også i Henry Solomons stue i Los Angeles og Semeys eget soverom. Og det er et svært spennende og variert album vi får stifte bekjentskap med.
Med seg på platen har han vokalisten Fuansanta Mendez, altsaksofonistene José Soares og Henry Solomon, trompeteren Alistair Payne, pianisten Young-Woo Lee, bassisten Giuseppe Campisi, og trommeslagerne Guy Salomon og Sun-Mi Hong, og de starter med «Face Full of Dirt», hvor Semey tar føringen i temaet, nesten for å sette de andre i gang, før vi blant annet får en fin trompetsolo av Payne, før Semey tar fint føringen med deilig gitarspill i andresporet, «Mexico in Purple», som går sømløst over i «Winter (revisted)». Og det er kanskje i denne introen i «Mexico in Purple» vi legger mest merke til kapellmesteren. For han er ikke den som, i likhet med mange andre gitarister, gjerne vil vise seg fram og gi oss alle triksene han har lært rundt om. Etter introen skifter stemningen, og Mendez stemme kommer til, over et litt impropreget bakteppe, som er akkurat så moderne som mye av den jazzen som topper listene nå om dagen låter. Men jeg synes ikke denne gjengen med musikere går i den samme fella som altfor mange andre som beveger seg inn i dette landskapet. Derimot synes jeg det låter spennende, og det er ingen tvil om at han har fått med seg en spennende trompeter i Payne. Dette er en storbylåt, med en original avslutning.
Så følger «Sicilian Colors» med fint og litt Jim Hall-aktig gitarspill over et improlandskap, før de glir over i den nydelige balladen «Funeral», med fint trompetspill som gjerne kunne vært gjort vokalt, og som nesten blir en sakte og deilig New Orleans-aktig låt med ispedd av litt folkemusikk.
I «Why B Moody When U Can Shake Your Booty?» er stemningen en helt annen, nærmest discofunk i starten, med en frittgående altsaksofonsolo som får meg til å tenke på salige Luther Thomas, og i «Big Dipper» tas det igjen helt ned, med fint, lyst og fint altsaksofonspill i starten. Vi blir sittende å vente på at noe skal skje, og det gjør det også. Et litt rocka komp setter stemningen, og vi er over i «Shower Song», en riktig «friskus» av en låt med det rocka kompet som grunnlag for at blåserne pluss vokalisten virkelig kan utfolde seg. Så får vi en reprise på den fine balladen «Funeral» i en litt annen versjon, med bass og piano i front, sammen med gitar.
Så avrundes denne varierte og fine innspillingen med «Hello Bird!», hvor vi endelig får litt deilig gitarspill i starten over et litt svevende improkomp. Og det er deilig å endelig få høre hvor fint Semey spiller gitar. Her litt i Pat Metheny-landskapet, men personlig og fint, og det blir stille etter kun kort tid, og platen er over.
Dette er musikk vi gjerne vil høre mer av. Semey lager fine komposisjoner, som gir medmusikantene store rom til å utfolde seg, samtidig som han selv har stålkontroll på hva som skjer. Musikken blir en blanding av våre gamle gitarhelter, og særlig Jim Hall, samtidig som han setter gitarspillet inn i en større musikalsk sammenheng som etter min mening er svært vellykket.
Jan Granlie
Teis Semey (g), Fuansanta Mendez (v), José Soares (as), Henry Solomon (as), Alistair Payne (tp), Young-Woo Lee (p), Giuseppe Campisi (b), Guy Salomon (dr), Sun-Mi Hong (dr)
