
Gitaristen Teis Semey ble fĂždt i Aalborg i 1993. Han studerte ved konservatoriet i Amsterdam sammen med blant annet Jesse van Ruller. Som 21-Ă„ring vant han fĂžrstepris og pressepris i Princess Christina musikkonkuranse, og ble tildelt Keep An Eye Jazz Award i 2017 samt Best Coltrane Arrangement-prisen og presseprisen i Leiden Jazz Awards 2016. I 2018 ble han valgt ut til den internasjonale InJazz Congress i Rotterdam. Deretter tilbrakte Teis et halvt Ă„r i Los Angeles og studerte med gitaristen Bruce Forman. Han spilte i den anerkjente jazzklubben Blue Whale i tillegg til at han ble med flere forskjellige
prosjekter, hvoretter han returnerte til Amsterdam for Ä fullfÞre sitt andre album «Throw Stones».
Som bandleder har han tidligere utgitt albumet «Where The Fence is the Highest» (TRPTK, 2019) og nÄ kommer altsÄ hans nyeste produksjon. «Where The Fence is the Highest» var et akustisk to-suite-verk, og var et nesten-symfonisk album bestÄende av to jazzsuiter. Noe helt annet er «Throw Stones» er et fartsfylt og flerfarget album som omfavner bÄde elektronisk dansemusikk, kammermusikk og improvisert akustisk ensemblespill. «Throw Stones» ble hovedsakelig spilt inn i 2019 i studioet til konservatoriet i Amsterdam, men ogsÄ i Henry Solomons stue i Los Angeles og Semeys eget soverom. Og det er et svÊrt spennende og variert album vi fÄr stifte bekjentskap med.
Med seg pÄ platen har han vokalisten Fuansanta Mendez, altsaksofonistene José Soares og Henry Solomon, trompeteren Alistair Payne, pianisten Young-Woo Lee, bassisten Giuseppe Campisi, og trommeslagerne Guy Salomon og Sun-Mi Hong, og de starter med «Face Full of Dirt», hvor Semey tar fÞringen i temaet, nesten for Ä sette de andre i gang, fÞr vi blant annet fÄr en fin trompetsolo av Payne, fÞr Semey tar fint fÞringen med deilig gitarspill i andresporet, «Mexico in Purple», som gÄr sÞmlÞst over i «Winter (revisted)». Og det er kanskje i denne introen i «Mexico in Purple» vi legger mest merke til kapellmesteren. For han er ikke den som, i likhet med mange andre gitarister, gjerne vil vise seg fram og gi oss alle triksene han har lÊrt rundt om. Etter introen skifter stemningen, og Mendez stemme kommer til, over et litt impropreget bakteppe, som er akkurat sÄ moderne som mye av den jazzen som topper listene nÄ om dagen lÄter. Men jeg synes ikke denne gjengen med musikere gÄr i den samme fella som altfor mange andre som beveger seg inn i dette landskapet. Derimot synes jeg det lÄter spennende, og det er ingen tvil om at han har fÄtt med seg en spennende trompeter i Payne. Dette er en storbylÄt, med en original avslutning.
SÄ fÞlger «Sicilian Colors» med fint og litt Jim Hall-aktig gitarspill over et improlandskap, fÞr de glir over i den nydelige balladen «Funeral», med fint trompetspill som gjerne kunne vÊrt gjort vokalt, og som nesten blir en sakte og deilig New Orleans-aktig lÄt med ispedd av litt folkemusikk.
I «Why B Moody When U Can Shake Your Booty?» er stemningen en helt annen, nÊrmest discofunk i starten, med en frittgÄende altsaksofonsolo som fÄr meg til Ä tenke pÄ salige Luther Thomas, og i «Big Dipper» tas det igjen helt ned, med fint, lyst og fint altsaksofonspill i starten. Vi blir sittende Ä vente pÄ at noe skal skje, og det gjÞr det ogsÄ. Et litt rocka komp setter stemningen, og vi er over i «Shower Song», en riktig «friskus» av en lÄt med det rocka kompet som grunnlag for at blÄserne pluss vokalisten virkelig kan utfolde seg. SÄ fÄr vi en reprise pÄ den fine balladen «Funeral» i en litt annen versjon, med bass og piano i front, sammen med gitar.
SÄ avrundes denne varierte og fine innspillingen med «Hello Bird!», hvor vi endelig fÄr litt deilig gitarspill i starten over et litt svevende improkomp. Og det er deilig Ä endelig fÄ hÞre hvor fint Semey spiller gitar. Her litt i Pat Metheny-landskapet, men personlig og fint, og det blir stille etter kun kort tid, og platen er over.
Dette er musikk vi gjerne vil hÞre mer av. Semey lager fine komposisjoner, som gir medmusikantene store rom til Ä utfolde seg, samtidig som han selv har stÄlkontroll pÄ hva som skjer. Musikken blir en blanding av vÄre gamle gitarhelter, og sÊrlig Jim Hall, samtidig som han setter gitarspillet inn i en stÞrre musikalsk sammenheng som etter min mening er svÊrt vellykket.
Jan Granlie
Teis Semey (g), Fuansanta Mendez (v), José Soares (as), Henry Solomon (as), Alistair Payne (tp), Young-Woo Lee (p), Giuseppe Campisi (b), Guy Salomon (dr), Sun-Mi Hong (dr)