Da Waldemar 4 kom med sin forrige plate, fikk platen med den naturlige tittelen «Waldemar 4» plass på anmelder Bjarne Søltoft sine julegavetips i salt peanuts*. Han skrev følgende om innspillingen: «En ny overbevisende norsk kvartett i jazzens sentralnervesystem, med sterke melodier i Ornette Colemansk idiom og med André Roligheten (sax & bassklarinett) og Håvard Wiik (klaver) som noen av Europas mest uttrykksfulle solister. En av årets varmeste og mest uforfalskede jazzbegivenheter». Derfor var det med spenning vi puttet deres nye plate i spilleren.
Trygve Waldemar Fiske er bassist, og kommer fra Frei, på nordvestlandskysten av Norge. Han er utdannet ved den såkalte «jazzlinja» i Trondheim og ved Musikkhøgskolen i Oslo. Mange har hørt han i saksofonisten Hanna Paulsberg Concept, med vokalisten Ine Hoem eller med vokalisten Heidi Skjerve. Men hans hovedprosjekt er nok hans egen kvartett, som nå er ute med sin andre langspiller.
Med seg i kvartetten har han saksofonisten og bassklarinettisten André Roligheten, pianisten Håvard Wiik og trommeslageren Erik Nylander, og alle komposisjonene, med unntak av «Funambulisticks», som er gjort av Håvard Wiik, er laget av Fiske.
Vi får åtte låter, som ligger godt inne i den litt nyere delen av den norske jazzen, med et klart blikk til venstre mot et band som for eksempel Atomic. Og allerede i starten i låten «Gary X» får vi en fin bass-solo av Fiske, som leder oss inn mot de forannevnte og også Ornette Colemans musikalske verden, noe som kan skyldes Rolighetens fine tenorsaksofonspill og Wiiks pågående pianospill. Og hele veien swinger det tett og fint, med et fint «driv» i trommespillet til Nylander. Og det er ingen tvil om at dette er et band som har spilt mye sammen, og som kjenner hverandre godt.
Og i tillegg til nydelig spill fra alle fire, er det komposisjonene til Fiske og Wiik som imponerer mest. De er relativt innfløkte, både melodisk og rytmisk, men med disse fire musikerne går det overhodet ikke galt. Hør også på Wiiks pianosolo i åpningssporet! Det er voldsomt!
I andresporet, «The buoy and the sea», tar de det helt ned, og vi får en deilig ballade, hvor Rolighetens tenorsaksofon låter vakkert før Fiske selv leverer en vakker bass-solo over Wiiks kreative og spennende pianospill. I tredjesporet, «Vollabakken», er vi mer tilbake på Ornette Coleman-sporet, men kanskje like mye hos en del andre av de som markerte seg innenfor den nye jazzen på slutten av 60-tallet. Også her får vi en strålende pianosolo av Wiik, som drar oss, og de andre musikerne med inn i en deilig musikalsk verden hvor han føler seg bekvem. Og sammen med Roligheten gir de oss en strålende fin låt som kanskje er platas beste. Musikken er tett og fin, og de fire musikerne pusher hverandre kraftig gjennom den fine låta, og jeg føler Rolighetens saksofonspill på denne låta overgår det meste jeg har hørt fra ham tidligere.
Så følger «Dolphiné» hvor de igjen tar det ned, og over i en enda mer moderne retning. Her er det Roligheten, som beveger seg langt inn i Coltrane-land og Wiiks kreative og lekne pianospill som dominerer før Fiskes bass kommer inn som en slags støttepilar. Her imponeres jeg nok en gang av Rolighetens kreative og fine spill, og, selvsagt, over Wiiks rike og vakre pianospill over Fiskes bass.
Deretter følger Wiiks komposisjon «Funambulisticks», som er infløkt rytmisk, men som de fire musikerne løser på en utmerket måte. Innimellom de litt tunge riffene fra hele kvartetten, får vi strålende pisnospill fra Wiik, før det hele løser seg opp, og pianisten legger seg i et drivende pianospill med solid støtte av Fiske og Nylander. Og mens jeg hører dette for n’te gang, prøver jeg å finne lignende eksempler på når jeg har hørt Wiik mer «på hugget», men klarer ikke helt å finne ut hvor. Så entrer Roligheten scenen med sin bassklarinett, ett av mine favorittinstrumenter når det spilles på som her. Fiske kaster seg over en dobbel rytme som drar Roligheten framover og Wiik er helt framme på tuppa og legger spennende akkorder på «brettet». Deilig!
Så følger den roligere «Bokfinken», hvor jeg føler musikerne får roet seg litt ned og at de får tid til å puste litt ut. Også her er det litt krevende rytmisk, men de fire har forstått gangen i det, og mestrer det svært bra. De oppholder seg litt i samme landskap i «Ved elvebredden», hvor Wiik befinner seg nærmest elva, med lekende spill som var han selve elvelyden. Og over pianoet «leker» Roligheten seg med deilig saksofonspill sammen med fint og spennende bass- og trommespill.
Så runder de av denne deilige platen med «Eventyrskogen», en rolig låt som skiller seg fra de to foregående, med tilbakelent og fint spill over hele linja. Roligheten og Wiik starter med å gjøre det fine temaet unisont, før låten åpner seg opp og pianolyden sprer seg ut som blomsterfrø i vårvinden over mer lekent og fint komp. Jeg får en følelse av Stenson/Garbarek-kvartetten i denne låta, med Palle Danielsson og Jon Christensen, og for eksempel platen «Witchi-Tai-To». Nydelig!
Dette er rett og slett blitt en fantastisk plate, hvor de fire musikerne virkelig har funnet hverandre. Platen inneholder ikke et eneste «hvileskjær», men holder lytteren på alerten fra start til mål med strålende spill. Og kompåosisjonene til Fiske og Wiik er gjennomgående eminente, og hever seg langt over gjennomsnittet av hva man for eksempel får på plate i dag fra Sambandsstatene. En innertier!
Jan Granlie
Trygve Waldemar Fiske (b), André Roligheten (ts, bcl), Håvard Wiik (p), Erik Nylander (dr)
