Den amerikanske pianisten Walter Bishop Jr., som også gikk under navnet Ibrahim ibn Ismail, ble født den 4. oktober 1927 og døde den 24. januar 1998. Han ble født i New York, og han vokste opp i et musikalsk hjem, med komponisten Walter Bishop Sr. som far. Han vokste opp sammen med pianisten Kenny Drew, saksofonisten Sonny Rollins og trommeslageren Art Taylor, og mens han var i militæret i 1947, var han utstasjonert i nærheten av St. Louis og møtte mange turnerende bebop-musikere, som han deltok på jam sessioner med. Etter militærtjenesten flyttet han tilbake til New York, og ble raskt med i Art Blakeys band. Dette samarbeidet varte riktignok kun i 14 uker, men han rakk både en rekke konserter og plateinnspilling. Bishop hang mye ute på Milton’s Playhouse og deltok flittig på de mange jam sessions som var der.
Han spilte inn plater med Stan Getz og Milt Jackson i 1949, og spilte deretter med Charlie Parker (1951-54), Oscar Pettiford, Kai Winding og Miles Davis (1951-53). På dette tidspunktet var han også narkoman, noe som endte med fengsel og inndragning av hans New York City Cabaret Card. Men i 1956 gjorde han en innspilling med saksofonisten Hank Mobley, før han ble muslim og tok navnet Ibrahim ibn Ismail, et navn han aldri brukte offentlig.
I 1960 ledet han en trio med bassisten Jimmy Garrison og trommeslageren GT Hogan, før han startet studier ved Juilliard School of Music. På 70-tallet underviste han i musikk teori på gymnas i Los Angeles, dit han hadde flyttet med sin kone, Valerie Isabel Paul. De fikk en sønn, det vil si at Paul fikk en sønn, som hun senere påsto ikke var Walter Bishop Jr. sin, og etter skilsmisse, arbeidet hun som assistent for Ike og Tina Turner.
På 80-tallet underviste han på University of Hartford, og spilte ofte både på klubber og festivaler i New York-området. Han døde av hjerteinfarkt den 24. januar 1998.
Han ble tidlig påvirket av Bud Powells pianospill, og han har gjort 18 plateinnspillinger i eget navn, pluss plater med Gene Ammons, Art Blakey, Miles Davis («Dig» og «Collector’s Items»), Kenny Dorham, Curtis Fuller, John Handy, Bill Hardman, Milt Jackson, Ken McIntyre, Jackie McLean, Blue Mitchell, Hank Mobley, Charlie Parker («Sweedish Schnapps», «Fiesta», «Charlie Parker Plays Cole Porter» og «Live at Rockland Palace»), Oscar Pettiford, Dizzy Reace, Charlie Rouse, Archie Shepp, Sonnyh Stitt, Stan Getz, Zoot Sims med flere. Og ser man på denne listen, er det liten tvil om at han var en populær bebop-pianist.
«Coral Keys» ble utgitt første gang på selskapet Black Jazz i 1971, med to forskjellige bandsammensetninger, med de fire første sporene med trommeslageren Idrees Muhammad, bassisten Reggie Johnson og fløytisten og sopransaksofonisten Harold Vick. De tre siste er med Alan Schwaetz på trommer, Reggie Johnson på bass, Harold Vick på tenorsaksofon og Woody Shaw på trompet. Alle komposisjonene er gjort av Bishop Jr., og de starter med tittelsporet, «Coral Keys», hvor Vicks fløytespill svever fint over et deilig komp. Deretter får vi «Waltz for Zweetie», «Track Down», «Soul Turn Around», «Our November» og «Three Loves» før de avslutter med «Freedom Suite». Og hele veien legger man merke til Bishop Jr.s fine og swingende pianospill. Nå kan jeg egentlig styre meg litt for fløytespill i jazzen, men her synes jeg Vick spiller fortreffelig.
Hele veien er det Bishop Jr. som styrer musikken, noe han gjør på en overbevisende måte. Vi legger merke til hans litt «hengende» komp, som får de andre musikerne til, enten å jobbe enda hardere, eller får dem til å slappe av. Vi får fint sopransaksofonspill fra Vick, og kompet med Johnson og Muhammad (i de første sporene) og Schwaetz og Johnson i de siste, følger på en fin måte Bishop Jr.s instrukser.
I de tre siste låtene, hvor trompeteren Woody Shaw kommer inn, løftes musikken en del, ikke minst på grunn av Shaws kraftfulle spill, selv om også han forsøker å holde seg «i skinnet», og ikke ta «helt av», som vi ofte har hørt han gjøre på senere plater.
«Coral Keys» er blitt et hyggelig gjenhør. Kanskje ikke en av platene fra 70-tallet som utmerker seg mest, men hele veien med tidstypisk og fint spill. Og med å få selskap i blåseseksjonen, føler jeg også at Vick får et løft og leverer fint spill.
Jan Granlie
Walter Bishop Jr. (p), Harold Vick (fl, ss), Woody Shaw (tp), Reggie Jophnson (b), Idrees Muhammad (dr), Alan Schwaetz (dr)
