CLEAN FEED LABEL NIGHT, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 13. OKTOBER 2016: I TV-ens verden er et clean feed et TV-signal helt uten annen post-produksjon enn den som skal til for å sikre klare, gode og synkroniserte video og audio-signaler – de reneste signalene som legges ut på transport-nettverket fritt for pålegg av grafikk og andre teknologiske manipuleringer.
I vår produksjonsverden, hvor kjennemerket er formidling av internasjonal improvisert musikk, er clean feed et portugisisk plateselskap. Et plateselskap som er et varemerke for god lyd, og musikk av høy internasjonal kvalitet – hvor musikkens reint auditive egenskaper utgjør fokuset. Et plateselskap hvis forretningsidé er å formidle et mest mulig clean feed til deg som musikkelsker.
Platelabelen clean feed, med base i Lisboa, ledes av entusiasten Pedro Costa. Costa er også sjef for Lisboas viktigste platesjappe for improvisert musikk, Trem Azul – et portugisisk navn som oversatt blir til ‘det blå toget’.
Nå er det nok ikke – tror jeg – det svenske progbandet Blå Toget fra Stockholm som var Costa og hans kumpaners inspirasjon for platebutikkens navn. Jeg antar at referansen til John Coltranes «Blue Train» fra 1957 – hans eneste Blue Note-skive og den første der han hadde full kunstnerisk frihet – ligger betydelig nærmere.
Som lesere av salt peanuts* utmerket godt vet har clean feed blitt et solid platemessig hjemsted for mange norske musikere. Etter den aller første «norske» utgivelsen med Paal Nilssen-Loves live-utgivelse fra konserten i Byorkesterets Hus under Kongsberg jazzfestival i 2002 – utgitt på clean feed som «townorchestrahouse» i 2005 – har det kommet flere «norske» utgivelser på clean feed.
Akkurat som ECM ble det – mens clean feed-sjefen Peder Costa fremdeles var et barn – har clean feed i dag ikke bare blitt en internasjonal størrelse å regne med. Det har også blitt en viktig plattform for å lansere norske musikere for utlandet. Og akkurat som med ECM den gangen, er det i dag den friere improviserte og ikke minst akustiske musikken – om det nå omtales som frijazz, impro eller post-postbop – som er plassert i clean feeds høysete.
Tre band var valgt ut for å representere selskapet på Nasjonal jazzscene denne kvelden: Kvartetten Cortex, som er ute med «Live in New York» – salt peanuts* plateanmeldelse finner du her, så trioen Momentum som slipper sin selv-titulerte plate i disse dager, og dessuten Jonas Cambien Trio som har gitt ut «A Zoology of the Future» – anmeldt på salt peanuts* her. Alle selvfølgelig med garantien clean feed på forsiden.
Først ute denne kvelden er belgiske Jonas Cambien (bildet) og hans trio. Pianisten Cambien – nesten for norsk å regne etter å ha bodd her i snart ti år – svinger også innom melodika. Hans pianobakgrunn er fra både klassisk og jazzbasert utdanning, og det høres. Med Andre Roligheten på bassklarinett, tenor- og sopransaksofon og Andreas Wildhagen er musikken deres en utforsking i minimalistisk baserte akustiske landskap.
Her er det lydens skapende egenskaper som står i sentrum. Et eksempel er når Roligheten blåser sopran- og tenorsaksofon samtidig og lar dissonansene og konsonansene få lov å utvikle seg i rommet. Hvordan interferens og konferens skaper nye lyder i et samspill ikke bare med hverandre, men også med Wildhagens og Cambiens toner og lyder.
Wildhagens trommespill er perkussivt og lavmælt – ikke basert på de store gestene, men bygget over små finurlige detaljer og med stor utnyttelse av rom og stillhet i musikken. Noen ganger sitter jeg med et inntrykk av at det er like før det faller fra hverandre, men Wildhagen holder det sammen og interagerer med de to andre på en måte som utfyller og skaper helheten de tre står bak.
Men det store funnet for egen del er sjefen, Jonas Cambien. Dette er – må jeg dessverre innrømme – første gangen jeg hører ham live. Det blir definitivt ikke siste gangen. For så vakkert og innovativt pianospill, og så talende tema er det lenge siden jeg har hørt.
Nest ut er trioen Momentum, med Jørgen Mathisen på saksofoner, Christian Meaas Svendsen på bass og – igjen – Andreas Wildhagen på trommer. Trioens navn forteller det hele. Navnet er substantivformen av det latinske verbet movere – å bevege – altså, movimentum; det bevegende. Det som beveger seg, det som har kraft til å bevege deg!
Momentum i denne betydningen er en betegnelse fra fysikken på den bevegelsesmengde et legeme i bevegelse har – eller som i dette tilfellet en musikalsk ide eller uttrykk har. Bevegelsesmengden er bevart i et isolert, avgrenset system heter det i Newtons Principia Mathematica. Dette er noe alle som har prøvd seg på biljard utmerket godt vet. Enhver god biljard-strategi baserer seg på en ryggmargsbasert forståelse av Newtonsk mekanikk.
En jazzklubb er et isolert system når en konsert med Momentum er i gang. Utenfor døra fortsetter verden sitt gale løp – innenfor lar vi oss påvirke som biljardkuler av det som skjer på scenen. Momentum spiller musikk som beveger deg. Bevaringsprinsippet er helt åpenbart – etter kollisjonen er musikkens bevegelsesmengde overført til deg og river deg med i samme retning som musikken gikk rett før den traff deg.
Isaac Newton ville nok forstå – meget godt – biljardbordets fysikk. Men musikkens biljard ville han ha hatt problemer med å forstå. Momentums musikk er kollektiv musikk, det er musikk som må oppleves der og da – og som har en tvilsom eksistens utover det øyeblikket den skapes, høres eller klinger i lufta. Det er dermed også musikk som blir så godt som umulig å anmelde. Det er en musikk Newton ikke kunne forklare.
Det er ikke den dynamiske musikalske – og musikaliske – utviklingen som er fokuset for Momentum. Det ekspressive uttrykket – trøkket – er det det dreier seg om! La meg si det slik: Trioen leverte, med perkussive samspill mellom de tre som var medrivende – eller kanskje rettere, hvor jeg ble slått inn og ut, før det endte med en total strike.
Desverre var det på dette tidspunktet trøkket fra en rørlegger som overhodet ikke ville la meg være i fred ble for sterkt! Etter en vannlekkasje i huset der jeg bor måtte Newton, Momentum, og andre naturlover gi tapt. Jeg hadde ingen valg, jeg måtte derfor storme avsted. Riktignok etter at Momentum hadde avsluttet – men før Cortex gikk på scenen.
Heldigvis fikk jeg og rørleggeren avklart forholdet raskt, og jeg var dermed – etter rask sprint, og med kjappe trikkeskift – tilbake i salen da Cortex dro i gang med «Ahead» som avslutningsnummer. Og for en finale det var! De fire gutta i bandet har gjort Cortex til ett av de viktigste og morsomste live-banda i norsk jazz for tida. Ei låt er nok for å si dette – og mye mer!
Det sprudler og det koker. Det svinger og det danser. Ornette Coleman, sammen med Don Cherry, Dewey Redman, Charlie Haden og Ed Blackwell, sitter på en sky i den evige jam session og gliser rått. It’s workin’, it’s steamin’ and it’s a-cookin’ – før vi puster ut og relaxer! Ikke rart DownBeat ga dem 4,5 stjerne av fem!
Vi observerte at Peder Costa gliste bredt etter konserten. Det var han overhodet ikke aleine om.
salt peanuts* ønsker Costa og clean feed all medgang i framtida. Vi gir den samme honnør til Costa og clean feed som den de gamle grekere ga til sine kjempende soldater da de kom hjem fra ærerike slag ute i den store verden: Kudos!
Er du nysgjerrig, kan du se hele konserten her, rett fra Victorias live clean streaming feed:
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
