En veldig lang dags ferd mot natt

TAMPERE JAZZ HAPPENING, LØRDAG 4. NOVEMBER 2023: Den lengste dagen under Tampere Jazz Happening er, utvilsomt, lørdagen. Da får vi seks konserter i Pakkahuone, fordelt på to «avdelinger», en ettermiddagsavdeling, hvor vi skulle høre det tyske bandet KUU!, før vibrafonisten Joel Roos «Good Vibes» skulle gi oss store, musikalske opplevelser, før første del ble avsluttet av våre svenske venner i Goran Kajfeš Subtropic Arkestra. Deretter ble det tid til en liten matbit, før det var på’an igjen med den australske trioen Brekky Boy, den britiske saksofonisten Camilla George, før hovedkonsertrekken ble avsluttet med den amerikanske saksofonisten Marcus Strickland Twi-Life.

I tillegg skulle man forsøke å få med seg de finske bandene Silvia Kallionpää Quartet, Max Zenger Globus og Jimi Tenor Band, pluss at man skulle forsøke å rekke det obligatoriske møtet med finske musikere, for å fylle opp kofferten med plater. Så det er slett ikke rart at man ikke rakk saunabesøkene denne gangen (som skal være obligatorisk når man er på denne festivalen).

Berlins undergrunn
Først ut denne lørdagen var det tyske bandet KUU!, som vi kjenner fra et par plater på det tyske selskapet ACT. Å kalle bandet tysk, er en sannhet med modifikasjoner, for i tillegg til den finske gitaristen Kalle Kalima og den slovenske vokalisten Jelena Kuljić, består bandet av to tyskere, gitaristen Frank Möbus og trommeslageren Christian Lillinger. Men fellesnevneren er at alle er bosatt i Berlin

Ifølge programteksten er KUU! det finske navnet for måne. Det finskklingende navnet forklares med at bandets hovedkomponist og gitarist er Kalle Kalima, som har vært bosatt i Berlin i over 20 år, ville ha en referanse til hjemlandet i navnet, og kanskje også musikken. Kuu! skiller seg imidlertid fra tidligere prosjekter vi har hørt med Kalima, og i stedet for bare å spille instrumentalmusikk, har de med en teatralsk og dyktig vokalist. Serbiskfødte Jelena Kuljić (født i 1976) ble uteksaminert som vokalist fra Jazz Institute Berlin, men er også skuespiller av yrke og har vært fast ved Münchner Kammerspiele, Münchens kommunale teater, i mange år. Kuljić har også skrevet noen av KUU!s engelske tekster som, spesielt på deres siste konseptalbum – Lampedusa Lullaby (2018) og Artificial Sheep (2022), hvor hun tar et ganske fast standpunkt om verdens tilstand. Sistnevnte plate ble inspirert av filmen Blade Runner og den postapokalyptiske science fiction-romanen den er basert på.

Å starte lørdagens program med den kantete, skarpe og rytmiske musikken til KUU! med én hyperaktiv trommeslager, to elektriske gitarer, men ingen bass, retter blikket og ører mot noe som kanskje kan klassifiseres som post-rock, punkjazz eller jazzpunk, som fikk oss til å våkne opp fra dvalen. Om det er jazz eller slik rock vi hørte på på sent 80-tall og tidlig 90-tall, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg fikk en fornemmelse av flere av de fjernsynsseriene vi de senere årene har fått fra Berlins førkrigstid, koblet sammen med en slags Talking Heads-inspirasjon, og utmerket improvisasjon fra de to gitaristene. De gode med disse to gitaristene er at de ikke ligner hverandre i spillestil. Kalima er den som legger føringene, som Möbus kan boltre seg rundt, foran, under og over med til tider, spennende spill. Og foran får vi en slags blanding av Berlinsk kabaret, kunstrock og teatralsk vokalkunst som mange berlinske vokalister tyr til i dag. Og bak styres det hele av Lillingers «Duracel-kanin» energiske trommespill, som hele tiden er helt framme på tåspissene, og som driver kvartetten til himmels».

Dette var en åpning på dagen som skapte mange diskusjoner i etterkant. Noen mente at dette var festivalens høydepunkt til da, mens andre mente at dette var noe «platt». Selv likte jeg bandet adskillig bedre i levende live, enn på plate, hvor jeg synes lyden blir komprimert og at åpninggene i lydbildet til dels forsvinner. Og som åpning på en, nesten altfor lang konsertdag, var dette helt på sin plass.

Den nye vibrafon-vinen
Den amerikanske vibrafonisten Joel Ross, har de senere årene blitt en av de mest fremtredende utøverne av dette litt originale instrumentet innenfor jazzen. Men konkurransen er ikke så stor, for vibrafonister som spiller jazz vokser ikke på trær.

Joel Ross (født i 1996) kommer fra USA, og er blitt valgt på topp i Down Beats kritikeravstemming tre år på rad, også i år. Hans fremgang har vært rask og imponerende, og i den seneste DownBeat-avstemningen, er ni av vibrafonistene etter ham på listen betydelig eldre enn ham, de fleste av dem minst femten år eldre.

Ved siden av Ross på vibrafon, fikk vi høre pianisten Jeremy Corren , bassisten Kanoa Mendenhall og trommeslageren Jeremy Dutton. Og det var stor forventning å spore blant pblikum som raskt fylte opp Pakkahuone før konserten.

Det er ingen tvil om at Ross er en fremragende vibrafonist. Og i denne kvvartetten syntes jeg hhan hadde samlet et (nesten) perfekt «hold» for å fremføre musikken. Mange vil nok trekke sammenligninger til vibrafon-legenden Gary Burton når man hører spillet hans, men jeg vil egentlig gå enda lenger tilbake i tid, til legendarisk Modern Jazz Quartet, hvis man absolutt skal sammenliigne han med noen. Det har både med vibrafonspillet å gjøre, samtidig som at besetningen med vibrafon, piano, bass og trommer, samsvarer med Modern jazz Quartet.

Og det er også her problemet med denne kvartetten dukker opp. For Ross sitt blomstrende vibrafonspill ligner altfor mye på hvordan Corren «løper» over pianotangentene. Hvis man ikke fulgte med på scenen, var det til tider vanskelig å skille de to fra hverandre. Corren er en glimrende pianist, som, mer enn gjerne, kunne ha gjort en utmerket triokonsert med bass og trommer. Samtidig kunne Ross gjerne også ha spilt på trio med bass og trommer. Men som andre konsert på programmet, hvor samme billett gjeldt både på denne konserten og på den etterfølgene, gjorde at stigningen i programmet var god.

Chill Out med Goran og vennene
Den tredje av konsertene denne «formiddagen» syntes jeg toppet trilogien på en utmerket måte. Den svenske trompeteren Goran Kajfeš finner vi i en rekke skandinaviske band nå om dagen. Han er en viktig brikke i «jazzrockbandet» Oddjob, svensk/danske Nacka Forum og med Gard Nilssens store og mektige band, og han har spilt over en lengre periode med Fläsk-kvartetten, et av de mest originale, svensk band på mange år. Men hans hovedprosjekt er hans Subtropic Arkestra (hovedbildet), som nå har eksistert noen år, men som altfor sjelden er å høre internasjonalt. I bandet finner vi en perlerad av de dyktigste svenske jazzmusikerne, med saksofonistene Jonas Kullhammar og Per «Ruskträsk» Johansson, gitaristen Robert Östlund, keyboardisten Jesper Nordenström, bassisten Johan Berthling og svenskenes nye trommeyngling Lars Skoglund.

De kom direkte fra en konsert i Stockholm, og jeg fikk i starten av konserten en fornemmelse av at noen av musikerne hadde fått litt for lite tid på «puta» før avgangen over Østersjøen til Tampere. Men etter at Kajfeš hadde sparket i gang første låt, gikk det ikke lang tid før musiikken satt akkurat der den skulle. Kajfeš skiver låter som på en måte kan brukes som en slags «chill out»-musikk i en bar med fargede drinker og besøkende som har pyntet seg for fest. Men samtidig er det et driv i musikken som gjør dette tilen herlig fest, også for oss som ikke frekventerer barer med fargede drinker altfor ofte. I tillegg bruker han sine røtter fra Sør-Europa som inspirasjon i komponeringen, som gjør komposisjonene «eksotiske» og spennende.

Og med Nordenströms orgel som grunnplanke, Berthlings utrolig stødige og kreative el.bass-spill, Östlunds utmerkede gitar-riff og solier og Skoglunds lekende, men samtidig presise trommespill, var det bare for de tre blåserne å kaste seg ut i «dansen» med vellyst og glede. «Ruskträsk» mest på barytonsaksofonen langt der nede i musikkens underliv, men samtidig både på fløyte og sopraninosaksofon, koser seg og legger seg sammen med både bass og keyboards i grunnbeatet, samtidig som han legger av gårde med noen strålende, balkan-inspirerte solier på sopraninoen. Kullhammar er en smule tilbakeholden i starten, men når han får slippe til med solier ppå tenorsaksofonen våkner han, og vi får fint oppbygde sekvenser som viser nhvilke fremragende saksofonist han er. Og som kapellmester og ledende solist, styrer Kajfeš det hele med stor overbevisning. Han sender av gårde noen fanfarer som smeller i murveggene, og nåe han går ned i knestående og legger på noen effekter i spillet, dukker både Miles Davis og Palle Mikkelborg opp i synsfeltet.

Og sammen er dette dynamitt! Men ikke dynamitt som utløses ved et kraftig smell, men dynamitt som utløses litt etter litt, og som ender opp i en herlig kaskade av deilig lyd og rytmer. Dette ble en musikalsk reise på første klasse nedover i Europa, fra Nacka i Stockholm til Tyrkia og hjem igjen fra et utmerket lag som var det perfekte reisefølge denne lørdagen.

Tredelt kveldsskifte
De tre kveldskonsertene ble åpnet med australske Brekky Boy, som jeg bare fikk med meg noen få minutter av, og som jeg ikke kan gi noen utfyllende rapport om. Men jeg konkluderte med at dette var typisk australsk, moderne triojazz, som befant seg i samme landskap som The Necks, og som ble altfor stillestående for undertegnede, som nå var klar for en solid opptur på lørdagskvelden.

Det samme kan sies om den finske fiolinisten Silvia Kallionpää Quartet, som åpnet kveldsskiftet i Telakka. Jeg noterte fint fiolinspill i god jazztradisjon på blokka, men fikk ikke hørt det lenge nok til å gjøre meg opp enn mening. Men Telakka var smekkfull og stemningen var god, så de som hadde satt av kvelden til de tre finske banda på Telakka var mer enn fornøyde.

Hva er det med noen av de nye, kvinnelige saksofonistene?
Nå hadde jeg behov for en solid opptur. Nå ville jeg ha heftig jazz som utfordret, svingte og som ville gi den litt slitne kroppen et påfyll av energi som ville gjøre lørdagskvelden til en höydare. For når man har lyttet til såpass mye musikk over flere dager, kommer automatisk en nedtur i energinivvået som raskt bør gjøres noe med. Og denne «knekken» kom på dette tidspunktet på lørdagskvelden.

Derfor hadde jeg satt min lit til den britiske altsaksofonisten Camilla George. Hun er en av de mange, ungge (hun er født i 1988) saksofonistene som de senere årene har blitt trukket fram som en slags redning for jazzen. Hun ble uteksaminert med en grad i antikk- og middelalderhistorie fra universitetet, men etter hvert kom musikken inn i hennes liv og «ødela» en mulig karriere innenfor eldre historie. Hun har spilt altsaksofon siden hun var elleve år gammel, ble uteksaminert i 2012 med en mastergrad i musikk fra det prestisjetunge Trinity Conservatory i London.

Hennes kanskje største nålevende forbilde er amerikaneren Kenny Garrett, noe hun ikke kommer unna når man hører henne spille.

Til Tampere hadde hun med et band bestående av Renato Paris på keyboards og vokal, Artie Zaitz pågitar, Karl Rasheed Able på bass, Rod Youngs på trommer og rapperen Sanity. Og jeg kan raskt fortelle at denne gjengen med britsk ungdom, ikke ga meg den oppturen jeg hadde sterkt behov for.

Det startet med en litt funky sak, hvor Paris avleverte en slags scatting, som jeg vil påstå samtlige jazzvokalister i verden med en viss respekt for seg selv, hadde gjort bedre. Etter hvert kom George inn med et altsaksofonspill som var inspirert av Garrett, men som manglet samtlige gode ideer vi har fått servert fra Garrett opp gjennom årene. Gitarist Zaitz kommer inn med en kjedelig og intetsigende solo, før rapperen Sanity forsøker å overbevise oss om rappens fortreffelighet på en temmelig amatørmessig måte.

Etter hvert begynte jeg å tenke på om dette egentlig var noe man skulle bruke en time av livet sitt på. For den tiden jjegg klarte å oppholde med inne i Pakkahuone, føltes rett og slett bortkastet. Dette var rett og slett for amatørmessig til at det kunne forsvare sin plass på festivalens hovedscene en lørdagskveld!

Ung, finsk globus
Den finske saksofonisten og komponisten Max Zenger (født i 1988), er en musiker jeg føler jeg har hørt tidligere, både på plate og på konsert. Men etter å ha sjekket hans bakgrunn, er det litt merkelig at slike tanker skulle dukke opp i bakhodet, for det er ingenting som tyder på at jeg skulle ha hørt han særlig ofte tidligere. Han har, som de fleste andre, finske jazzmusikere, sin utdanning fra Sibelius-akademiet i Helsinki, og har spilt med bandet Maxxxtet, og han har utgitt en vinyl på duo med bassisten Teemu Åkerblom («Live at Romu Jazz 2015» på selskapet Jazzagression), som jeg anmeldte på salt peanuts* i 2019 (så jeg har hørt han tidligere!)

Hans Globus-prosjekt består, foruten avv han selv på altsaksofon, av Kasperi Sarikoski på trombone og eufonium, Mikael Myrskog på keyboards, Juuso Rinta på bass og Anssi Tirkkonen på trommer. Musikken fikk fikk servert var 60-talls jazz, en smule oppdatert til 2023, og fremført på en utmerket måte gjennom mesteparten av settet. Jeg la spesielt merke til det løse og fine trommespillet til Tirkkonen, tidvis glimrende pianospill fra Myrskog og fremragende eufonium- og altsaksofonspill i front. Dette var musikk vi gjerne kaller «jazz-jazz», og som har sine røtter i sent 50-tall og 60-tallet. Fine komposisjoner, hvor samspillet mellom trombone/eufonium og altsaksofon nesten gjorde oss nostalgiske.

Men var det dette som skulle til for at jeg skulle få en tiltrengt opptur? Bare delvis. Så da var det den siste konserten inne i Pakkahuone som skulle redde undertegnede denne kvelden.

Skulle skumringen redde kvelden?
Den amerikanske saksofonisten og bassklarinettisten Marcus Strickland var vi sikre på at vare en musiker vi hadde hørt i mange, mange år. At festivalen hadde huket inn en riktig veteran i programmet, som ville servere oss amerikansk jazz slik den ble gjort på John Coltranes tid. Men vi har tatt feil før, og gjør det helt sikkert igjen. For den godeste Strickland var ikke en gang påtenkt den gangen Coltraane, Coleman, Ayler, Mingus og de andre herjet over kontinentene med sin utmerkede jazz. Han ble nemlig ikke født får i 1979, men har nok vært å høre på en rekke lateinnspillinger de senere årene som gjør at vi har regnet han som en «gammel» mann, eller en på vår egen alder.

For 20 år siden kom han opp med et ordspill-lignende navn på bandet sitt. Fremfor alt refererer «Twi-Life» til den skumringen, når «solen er noe under horisonten, men mørket ennå ikke har kommet».

Og i hovedpersonens innledning, får vi en klar formening om at dette er en musiker som er opptatt av den kkloden vi oppholder oss på, og hvor dårlig vi tar vare på den.

I bandet hans finner vi Charles Haynes på trommer, Mitch Henry på diverse keyboards (eller space-avdelingen, som Strickland kalte det) og Kyle Miles på el.bass. Selv fikk vi høre Strickland på tenorsaksofon og bassklarinett.

Og fra start tenkte jeg at, ahhh, endelig, en opptur! Og en slags opptur ble det. Strickland er en drivende dyktig saksofonist og bassklarinettist. Hans tone er rutinert, tøff og fyldig, slikt som ofte kommer med alder og erfaring, og bassklarinettspillet var deilig og mørkt. Det var nesten umulig åå ikke merke seg det drivende trommespillet til Haynes (er han i nær slekt med en annen trommeslager med etternavnet Hayes, mon tro?), som hele tiden pushet musikken framover på en deilig måte. Keyboardspillet til Henry, var litt for «sprikende» etter min mening, men han hadde noen fine innspill på B3-orgelet innimellom, og bass-spillet til Miles var akkurat slik det skal være med en komp-bassist. Men jeg kan ikke forstå hvorfor så mange band, i den senere tiden, bruker el.bass i stedet for den akustiske kontrabassen, som, etter min mening, er den egentlige bassen. Kanskje har det noe å gjøre med at flyselskapene ikke lenger er like lykkelige med at musikere kommer drassende med det store instrumentet, og at man må betale for en ekstra plass hvis man skal ha med en stor og velvoksen kontrabass? Men uheldig er det uansett.

Dette ble en fin konsert, hvor saksofon- og klarinettspillet gjordekonserten til en slags opptur, tett fulgt av det drivende og energiske trommespillet.

Men da denne konserten gikk mot slutten, var kroppen til undertegnede såpass utslitt at jeg bare måtte la det etiopisk/franske bandet Kutu forlyste massene i Klubi, uten salt peanuts* sin tilstedeværelse. Men i følge ryktene gikk jeg ikke glipp av altfor mye. For musikken inne i den fine Klubi var visstnok på et lydnivå som, for mange, ble i heftigste laget, og som både medførte heftig hjerteklapp og begynnende tinitus for min kolleger som hadde valgt å lytte til bandet.

I dag efr siste dag av årets Tampere Jazz Happening. Vi roer ned, og gleder oss til å høre den tyyske pianisten Julia Hülsmann og hennes kvartett, Velvet Revolution (med Daniel Erdmann fra Das Kapital) og Nduduzo Makhathini fra Sør-Afrika, før vi ganske sikkert ender opp i baren på Klubi med tyske Janning Truman X Nosacrum. Men det er mange timer til. Og ute ser det ut til at solen er i ferd med å bryte gjennom, etter noen dagers slapseføre og regn. Så vi ser lyst på søndagen!

(Hotellrom for salt peanuts* i utmerkede Sokos Hotel Villa, er betalt av festivalen).

Tekst og foto: Jan Granlie

KUU!