PALAVER, KAMPENJAZZ – søndag 8. mars 2015

Det var kvinnedagen. Kampenjazz feiret den i selskap med en kvartett palaverende menn. En palaver kan være så mye, det kan være en inderlig krangel, eller høylytt diskusjon i et rabaldermøte.

Men det kan også være en lang og dyp samtale – en innholdsrik diskusjon der deltakerne møtes rundt leirbålet med respekt for hverandre. Et sted hvor man lytter, tar til seg og behandler utsagn, før man sender tilbake et svar som bringer samtalen interessant videre.

Musikerne i bandet Palaver – som Fredrik Luhr Dietrichson har tatt initiativ til – arbeider på den siste måten. De dyrker samtalen som et rammeverk for sine komposisjoner.

Noen få ganger oppstår det en helt tilfeldig kombinasjon av hendelser som sammen skaper noe helt nytt – langt unna utgangspunktet. Slik var det på Kampenjazz denne søndagskvelden.

Tilfeldighetene ville det slik at søndagen som var satt av til Luhr Dietrichsons palaverende kvartett, også var en helg hvor Nordic Black Theatre, Kampenjazz’ husvert, hadde satt opp kirkerommet for en interaktiv teaterforestilling som ble spilt i dagene rundt konserten.

Rundt en åpen leir-plass var stammens tretti-førti medlemmer plassert, med de fire vise, mot hverandre rundt et leirbål som ikke var der. Plassen var omgitt av palmestammer og et lavthengende løvdekke kastet skygger over plassen. Stammens fire vise setter seg, først Kim Myhr med sine akustiske gitarer og andre strenger, dernest André Roligheten med en tenor- og en sopransaksofon, på noen oppreiste trestubber, mens sjaman Hans Hulbækmo setter seg til bak sine trommer. Høvdingen sjøl, Fredrik Luhr Dietrichson stiller seg opp stående, med sin bass.

De neste to timene forløper som en utenom-kroppslig opplevelse. Ikke bare snakker de  sammen, men resten av stammen trekkes også med. Like mye som av argumentene til den andre rundt bålet, formes utspillene som reaksjoner på alle tilstedeværende, på rommet i sin helhet, som tilsvar til hele situasjonen. Som et svar til lyden av dyrelivet der ute i den mørke jungelen.  Det blir en samtale med alt og alle.

Det er i øyeblikk som dette man virkelig skjønner hvor sterkt en felles opp- og medlevelse av og i musikk kan være. Hvor sjamanens kraft kommer fra. Vi opplever en stillfarende, men allikevel så sterk, samtale mellom de fire, hvor øyne, ører og hjerte er vidåpne og lydhøre.

Å beskrive det som skjer på en teknisk måte, vil være meningsløst. Like meningsløst som å bortforklare opplevelsen av sjelelig renselse, av katharsis, som kjemiske enzym-behandling i hjernen. Strengt tatt gir de en korrekt beskrivelse av det som kjer, men den misser totalt i å fange essensen av det som skjer.

Men å få det til krever en del ting. For det første, funksjonelle omgivelser. For det andre, fire dyktige musikere som er ydmyke nok overfor hverandre og publikum til å tørre å være med på en reise heller ikke de vet hvor ender. Men som er trygge på at de verktøyene de har er tilstrekkelige for oppgaven.

For det tredje at de har gode antenner og et mottaksapparat med fortolkings- og responderings-evner som er gjensidig tilpasset hverandre. Men ikke minst at du også har et publikum som er responsive og tør å være med på reisen.

Så krever det da en femte faktor – det ubestemte It. X-faktoren. Ingen vet hva det er, men plutselig er den bare der. Gjerne utløst av at det skjer noe totalt uforutsigelig. Som at kirkerommet på Grønland i Oslo denne dagen framsto som noe helt annet. Et sted for kontemplasjon og lavmælt, gjensidig utvikling samtale, for meditasjon. For utvikling. Det er der, men for å være der må den også oppfattes.

Selv denne X-faktoren er ikke nok. Hvor det er et X, finner du også et Y. Det krever det Y-et som kjennetegner Askeladden i eventyret «Jeg fant, jeg fant». Evnen til ikke bare å se det som ligger der, foran føttene dine, men også evnen til å ta det opp og endre din egen hstorie slik at du kan bruke det. Øyne til å se dem med, ører til å høre dem med, hjerte til å følge med dem dit de vil, og hjerne til å tilpasse deg selv til den nye historien.

Alt dette er essensen i serendipitet, det er ikke de tilfeldighetsstyrte «ting bare skjer»-hendelsene som det ofte framstilles som. Alle disse seks faktorene må være på plass – og de var på plass denne søndagskvelden på Kampenjazz.

Må flere få lov å oppleve det jeg og et trettitall andre stammemedlemmer opplevde. Det er rett og slett godt for sjel, sinn og kropp!

Ikke la det bli med dette ene møtet mellom de fire vise. Gi dem muligheten til å fortsette samtalen. Og si i fra til meg på forhånd!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Käthe Øien